Hva som hjelper deg gjennom et brudd

Savnet holder seg ikke jevnt. Det kommer i anfall: I 10-20 minutter føles det fysisk vondt - hjertet slår fort, pusten flytter seg høyt opp i brystet, og tankene snevres inn til ett ansikt. Så slipper det taket, og du rekker å leve litt. En time senere skyller det over deg igjen, ofte uten grunn: den samme T-banestasjonen, den samme spillelisten.

I et slikt øyeblikk er det nytteløst å diskutere med deg selv og minne deg på feilene hans - du klarer ikke å tenke, fordi kroppen er urolig. Rekkefølgen er motsatt: Ro ned kroppen først, og vent så på at hodet kommer tilbake. Det enkleste er å puste: Når utpusten er lengre enn innpusten, senker pulsen seg av seg selv. Effekten er liten og kortvarig - det er en måte å komme gjennom disse minuttene på uten å sende en melding du vil angre på.

Bølgen går over av seg selv, og etter hvert kommer de sjeldnere og er svakere: I dagbokobservasjoner avtar styrken merkbart allerede de første ukene - hvis du ikke åpner såret på nytt. Det er som regel det samme som åpner det.

Det du trenger, er ikke en samtale, men informasjon: Er forbindelsen fortsatt levende eller ikke? Å sjekke siden hans og et kort «hvordan går det?» gir ett sekund med lettelse og en ny dose usikkerhet - og enda en dag fra null. Det ser vanligvis slik ut.

Ingenting ble sagt, men du kommer til å lese disse linjene om igjen i 2 dager. De som oftere følger med på eksen i sosiale medier, savner dem i gjennomsnitt lenger og sier sjeldnere at de har vokst på opplevelsen; dette er en sammenheng, ikke en påvist årsak. Pausen er ikke for å straffe ham, men for deg - slik at antallet dager ikke nullstilles.

I et parforhold bygges et felles «vi»: planer, vaner, en krets av mennesker, en versjon av deg selv som bare finnes ved siden av ham. Etter et brudd forsvinner noen av svarene på spørsmålet «hvem er jeg?» sammen med ham - og det er nettopp denne uklarheten, ikke bare savnet, som forutsier hvor vanskelig det blir å komme seg.

Derfor hjelper kjedelige ting: rutiner, søvn, jobb, gamle venner, enhver aktivitet der du er deg, ikke noens eks. Det hjelper også å fortelle historien: til en venninne eller skriftlig, mange ganger, til den bare blir en hendelse i livet ditt. I studier fikk de som flere ganger beskrev bruddet sitt detaljert, raskere tilbake klarheten i svaret på dette spørsmålet.

Én ting til: Du trenger ikke å tro på din egen prognose. På forhånd anslår folk både varigheten og tyngden av lidelsen sin mørkere enn det som senere skjer. «Jeg kommer aldri over dette» er en del av tilstanden, ikke en vurdering av framtiden.