Et brudd tar slutt bit for bit
Spørsmålet «hvor mye lenger?» forutsetter at det finnes én ting i deg: ødelagt eller reparert. I virkeligheten foregår flere prosesser samtidig etter et brudd, og hver har sitt eget tempo. I dagboksstudier der folk dag for dag noterte følelsene sine for eksen, avtok tristhet og sinne merkbart raskere enn kjærlighet og tilknytning. Tristheten er den mest høylytte delen, og den som avtar først: Det er vanligvis den du bruker for å vurdere om du er over det. Sinnet kommer i bølger og henger seg opp i det konkrete - en setning, en urettferdighet: Det varer så lenge den indre diskusjonen om hvem som hadde rett, fortsetter.
Det gir en merkelig regning. Etter 2 måneder sover du, jobber, ler av andres vits - men om kvelden får du lyst til å skrive, og gir deg selv null. Du måler hele prosessen etter den tregeste delen, og tilknytningen falmer tregest av alt: Du kan la være å ville tilbake - og likevel savne ham. Og atskilt fra følelsene lever rutinen: veien hjem, kveldsmeldingen, søndag morgen. Det er færre følelser, men dagen din er fortsatt lagt opp for 2.
Derfor er det mer nyttig å spørre, ikke «når går det over?», men «hva er det egentlig som fortsatt brenner?». «Jeg savner ham» og «jeg er fortsatt sint» er ulike tilstander, og de tar slutt på ulike tidspunkter.
Prognosen din er vanligvis lengre enn sannheten
Det finnes en studie der folk etter et nylig brudd ble spurt annenhver uke i omtrent et halvt år: hvor vanskelig det var nå, og hvor vanskelig det ville være om en måned og et halvt år. Prognosene var jevnt over mørkere enn virkeligheten: Det var vanskelig, men ikke så lenge og ikke så intenst som de hadde sett for seg.
Sirklene er skjematiske: Det finnes ikke noe nøyaktig forholdstall, bare en stabil retning på feilen. Folk beskrev tilstanden sin akkurat nå presist - og bommet så snart de skulle forutsi sitt framtidige jeg.
En feil prognose koster. Hvis du er sikker på at et år i ruiner ligger foran deg, gir du på forhånd avkall på reiser, treff og nye oppgaver - og blir alene med akkurat den tilstanden du forutsa.
Vær forsiktig med nøyaktige tall her. Det mest kjente er omtrent 11 uker: Så lang tid hadde gått for studenter i én undersøkelse før de begynte å nevne gode sider ved bruddet. Dette er selvrapportering, ikke målt bedring: Det handler om de første glimtende tegnene, ikke om at «alt er over».
Omtrent så mange av 10 så noe nyttig i bruddet innen den 11. uken
Det som påvirker varigheten, er ikke så mye hvor lenge forholdet varte, men hvor mye av ditt eget jeg som løste seg opp i det. Hvis omgangskretsen, vanene og bildet av hvem du var, hvilte på ham, er det lengst ingen svar på «hvem er jeg nå?» - og det er dette som trekker ut tiden, ikke savnet.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Relasjoner → Brudd»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Dagboksmålinger av følelser etter brudd (Sbarra og Emery, 2005)
- feil i prognoser for belastning (Eastwick og kolleger, 2008)
- utvisking av selvet i forhold (Slotter og kolleger, 2010). Elleve uker er en ofte sitert studentundersøkelse fra 2007
- tallet er basert på selvrapportering