Hvorfor lys ikke slipper ut av et svart hull

Det vanlige bildet er dette: For å slippe unna jorden trenger du en fart på rundt 11 kilometer i sekundet, og jo tyngre et legeme er, desto mer trenger du. Det virker som om terskelen ved et svart hull bare er høyere enn lyshastigheten - og ingenting beveger seg raskere enn lys. Svaret er riktig, men begrunnelsen er det ikke: Lyset akselererer ikke og taper ikke et kappløp.

Lyshastigheten er alltid den samme. Det som endrer seg, er selve romtiden: Masse krummer den, og en lysstråle følger den retteste av de tilgjengelige banene - omtrent som et fly flyr «rett fram», men tegner en bue på kartet. Nær solen er denne avbøyningen liten, men den er målt mange ganger.

Nær et svart hull når krummingen grensen. Like over horisonten slipper en stråle som er rettet rett opp, fortsatt ut, mens en som sendes skrått, stiger, bøyer av og faller tilbake. Jo nærmere horisonten, desto smalere blir denne fluktkjeglen; på selve horisonten klapper den sammen. Nedenfor finnes det ikke én eneste retning som fører bort.

I 2019 viste man det første bildet av omgivelsene til et supermassivt svart hull - i galaksen M87. Det er ikke hullet som lyser, men den glovarme gassen rundt det; en del av den lyse ringen er stråler som har bøyd rundt hullet i en bue og likevel nådd fram til oss. Den mørke flekken i midten er merkbart større enn selve horisonten: Stråler som passerer i nærheten, bøyes også innover.

Det finnes også en overgangssone. Lys som sendes ut nesten helt ved grensen, når oss, men strukket ut: Bølgelengden øker, og fotonene kommer stadig sjeldnere. En lommelykt som ble sluppet inn, ville utenfra ikke slukne med én gang - den ville bli rødere og svakere, til den forsvant helt.

Oftest er det ordet «suger inn» som står i veien. På avstand trekker et svart hull til seg akkurat som ethvert legeme med samme masse: Hvis solen plutselig ble et svart hull, ville planetenes baner ikke ha flyttet seg - det ville bare blitt mørkt og kaldt. Det spesielle skjer først helt nær horisonten.