Slik får man et bilde som dette
Oppløsningen til et teleskop avhenger av størrelsen. For å se et objekt med denne vinkelstørrelsen måtte parabolen ha vært på størrelse med en planet, og det er umulig å bygge. Derimot kan antenner med stor avstand mellom seg kombineres.
Hvert observatorium registrerer signalet med et svært nøyaktig tidsstempel fra en atomklokke. Deretter kombineres opptakene, slik at antennene fungerer som deler av ett enormt speil.
Det ble så mye data at det var urealistisk å sende dem over nettet. Diskene ble fraktet med fly til to datasentre, og noe av lasten fra den sørlige stasjonen måtte vente til vinteren var over.
Hva bildet faktisk viser
- Samtidig opptak
- Disker fraktes med fly
- Signaler kombineres
- Bildet rekonstrueres
Du ser ikke selve hullet, men skyggen av det: en mørk sirkel mot den lysende materien rundt. Lys slipper ikke ut fra under hendelseshorisonten, men den varme gassen i nærheten danner en ring som man kunne måle formen på.
For å unngå å ta ønsketenkning for virkelighet rekonstruerte uavhengige grupper bildet med ulike metoder, uten å vise hverandre resultatene. At ringene sammenfalt, ble hovedargumentet.
Det første bildet ble tatt av en fjern, gigantisk galakse, ikke av sentrumet i vår egen: Objektet der er større, og bildet endrer seg saktere. Sentrumet av Melkeveien ble avbildet senere, og det viste seg å være vanskeligere fordi det endrer seg raskt.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Verdensrommet → Sorte hull»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Bildet av skyggen til det supermassive objektet i sentrum av galaksen M87 ble publisert i 2019 av Event Horizon Telescope-samarbeidet. Det brukte interferometri med svært lang baseline, som kombinerer observatorier på ulike kontinenter med synkronisering mot atomklokker. Datamengden ble fraktet på fysiske lagringsmedier. Bildet av objektet i sentrum av Melkeveien ble publisert i 2022