Hvorfor menn oppfant høye hæler

En rytter som skyter med bue i galopp, trenger støtte. Foten må hvile mot stigbøylen uten å gli, særlig når rytteren reiser seg og vrir overkroppen. Hælen løser dette på enklest mulig måte: Den gir sålen et fremspring å støtte seg mot.

Derfor finner vi fottøy med hæl der kavaleriet sto sterkt. I Europa ble det ikke brukt før persiske ambassader kom dit tidlig på 1600-tallet, og hadde med seg en mote for alt som var persisk og militært.

Logikken handler ikke om komfort, men om hva hælen signaliserer. En hæl gjør gangen langsom og fungerer best på jevne gulv, noe som betyr at brukeren ikke arbeider eller går i gjørme. Nettopp derfor ble den verdifull: Den viste ikke styrken i beinet, men eierens status.

Så kom et vendepunkt som motehistorikere kaller det store mannlige avkallet. På slutten av 1700-tallet ble menns klær langt enklere: sterke farger, blonder, pudder og hæler forsvant. Strenghet ble det nye tegnet på verdighet, mens pynten i sin helhet flyttet inn i kvinnegarderoben.

Hælen overlevde bare i kvinnesko, der man senere fant en ny forklaring på den: beina skulle se vakrere ut, og gangen skulle bli mer elegant. Forklaringen fikk så godt fotfeste at hælens militære opphav i dag høres oppdiktet ut.

Sporene etter den opprinnelige funksjonen er likevel ikke borte. Cowboy- og kosakksstøvler lages fortsatt med en tydelig hæl, av nøyaktig samme grunn: for at foten skal holde seg i stigbøylen. Det er bare det at ingen regner dette fottøyet som moteriktig.