Slik fungerer det
En ring av celler. Cellene ligger i en sirkel, hver av dem er gjennomlyst og belyst bakfra, slik at silhuetten er synlig fra sentrum.
Et tårn i midten. Vakten er inne i tårnet, og vinduene og belysningen er utformet slik at han ikke kan ses fra cellene.
Usikkerhet. Den innsatte vet ikke om noen ser på akkurat nå. Derfor må hun gå ut fra at noen gjør det.
Effektivitet. Det var dette opphavspersonen la vekt på: Én person kan overvåke mange, samtidig som alle endrer atferd.
Det fjerde punktet var opphavspersonens viktigste argument. Han presenterte modellen som fornuftig og billig og mente at den kunne brukes ikke bare i fengsler, men også i skoler, fabrikker og sykehus.
Det ble bygget få faktiske fengsler etter denne modellen, og de fungerte ikke slik det var tenkt. Ideen viste seg å bli mer innflytelsesrik enn bygningene: Som arkitektonisk løsning slo den nesten ikke an.
Hvorfor snakker vi fortsatt om den
To hundre år senere brukte en filosof denne modellen som et bilde på det moderne samfunnet. Poenget ligger ikke i tårnet, men i at kontrollen flyttes inn: En person som ikke vet om hun blir overvåket, begynner å overvåke seg selv - og den ytre vakten blir unødvendig.
Derfor er bildet så utbredt i samtaler om kameraer, algoritmer og digitale fotspor. Mekanismen ligner: Du vet ikke om noen ser på akkurat nå, og det endrer atferden uavhengig av svaret.
Det finnes også en viktig forskjell fra den opprinnelige modellen. I den moderne varianten er overvåkingen ofte helt usynlig - det finnes verken et tårn eller en følelse av å bli sett - og derfor endres atferden hos dem som er klar over den, men ikke hos resten.
Det er også lurt å være forsiktig med metaforen. Den forklarer én mekanisme, men ikke alt: Hvis du sammenligner ethvert overvåkingssystem med et fengsel, mister du forskjellene som nettopp er viktige.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Kriminalitet → Fengsel»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Modellen for et ringformet fengsel med et sentralt vakttårn ble foreslått på slutten av 1700-tallet og forutsatte at man hele tiden kunne bli overvåket, samtidig som observatøren var usynlig. På 1900-tallet ble bildet brukt i filosofiske analyser av disiplinerende mekanismer som en modell for internalisert kontroll. Det ble bygget få bygninger etter den opprinnelige modellen