Hvorfor akkurat et veikryss
Det folkelige verdensbildet delte rommet inn i det som var vårt, og det som var fremmed. Huset, gårdsplassen og åkeren var våre, skogen og myra var fremmede, og grensen mellom dem ble regnet som det mest urolige stedet. Et veikryss var en grense i reneste form: Det tilhørte ingen av veiene.
Den samme logikken gjaldt terskelen, vinduet, badstuen og brua. Alle var overgangssteder, og det var flest regler knyttet til dem: Man hilste ikke over terskelen, gjorde ikke korsets tegn i badstuen og spådde ikke på brua uten at det var nødvendig.
Legge fra seg sykdom. Noe som tilhørte en syk person, ble lagt i veikrysset: Man mente at ulykka ville forsvinne med den som tok det opp eller bare gikk forbi.
Spå. Man mente at framtiden kunne høres tydeligere på et slikt sted, og jenter gikk dit for å lytte etter lyder i nettene i juleperioden.
Begrave uten vanlig ritual. De som ikke skulle begraves på kirkegården, ble lagt i veikrysset - utenfor vigslet jord, men også utenfor landsbyen.
Unngå det om natta. Om natta prøvde man å komme seg raskt forbi veikrysset uten å se seg tilbake. Regelen var enkel, og derfor levde den videre.
Det første punktet forklarer også et kjent forbud: Ikke plukk opp andres ting på veien. Bak det lå ikke sparsommelighet, men forestillingen om at man sammen med tingen også tok opp det man hadde lagt den der for å bli kvitt.
Ikke bare hos slaviske folk
Veikrysset som et særskilt sted finnes i svært ulike tradisjoner - fra en antikk veigudinne til ritualer i Vest-Afrika og Karibia. Likheten skyldes ikke lån, men selve stedets utforming: et punkt der veier møtes og den vanlige ordenen ikke gjelder.
Det er viktig å forstå at vi snakker om forestillinger, ikke om egenskaper ved landskapet. Etnografer beskriver hva folk trodde på og hvordan de handlet, og verdien av disse nedtegnelsene ligger nettopp i at de viser hvordan mennesker merket av rommet.
Spor av denne måten å merke av rommet på finnes fortsatt i dag. Veiskilt, kors og minnested ved veiskiller er en videreføring av den samme logikken: Et grenseområde trenger et merke, ellers forblir det ingens.
Hvorfor ble et veikryss regnet som et særskilt sted?
Hvilke andre steder fulgte samme logikk?
Kilder
- I østslavisk tradisjon regnes veikrysset som et grenseområde, sammen med terskelen, vinduet, badstuen og brua
- det er knyttet til ritualer for å bli kvitt sykdom, spådom i juleperioden og begravelser utenfor kirkegården. Lignende forestillinger om veikryss er dokumentert i en rekke andre kulturer
Neste i serien «Slaviske myter»
2 artikler i sin helhet på nettstedet, 2 til i appen
