Herskeren man aldri nevnte ved navn
Den viktigste beboeren i den slaviske skogen er leshyen. I nedtegnelsene er han nesten aldri en skurk: Han er herskeren. Han har sitt eget område, sin egen kontroll over dyrene og sin egen oppfatning av hva som sømmer seg. Som oftest straffer han ikke med ulykke, men ved å lede deg vill: Du går i en time og kommer ut ved den samme stubben.
Han har ikke noe egennavn, bare omskrivninger: «herskeren», «han selv», «bestefar», «skogmannen». Å si navnet høyt betydde å tilkalle ham. Ordet «bjørn» forklares vanligvis på samme måte: Det er ikke dyrets navn, men en beskrivelse - den som spiser honning. Det gamle fellesordet for bjørn forsvant fra de slaviske språkene, men overlevde på latin og gresk.
- Hilse når du går inn i skogen og be om å få overnatte
- Legge igjen en brødbit på en stubbe til herskeren
- Følge stien og gå mot menneskelyder
- Plystre eller banne i skogen
- Skryte av fangsten eller telle den høyt
- Svare på et rop fra krattet
Alle hadde sin egen tid
Skogen sluttet ikke med leshyen. Man trodde at hvert sted hadde en hersker: åkeren, vannet og hjemmet. Og hver av dem hadde sin egen tidsplan. I folketroen bodde rusalker i bjørketrær og rug, men bare i sin egen uke, som oftest regnet fra treenighetsfesten. Poludnitsaen voktet åkeren like utenfor skogkanten og viste seg i den varmeste timen under innhøstingen. Hvis du ser på hvor stor del av året hver av dem holdt på, blir forskjellen tydelig.
Tidspunktene varierte fra provins til provins, men logikken var alltid den samme: Åndens tid sammenfalt med tiden for den virkelige faren. Leshyen er farlig så lenge det faktisk finnes noe å gjøre i skogen. Rusalkene dukker opp i overgangen til sommeren, når vannet fortsatt er kaldt, men du allerede får lyst til å bade. Poludnitsaen kommer i de timene da arbeidet på åkeren er tyngst.
Da skogen ikke ville slippe deg fri
Hvis du likevel gikk deg vill, fantes det en bestemt rekkefølge av handlinger. Detaljene varierte fra nedtegnelse til nedtegnelse, men de samme rådene gikk igjen.
Stopp. Sett deg på en stubbe eller på bakken, og slutt å lete etter veien.
Vreng klærne. Ta på deg skjorten på vrangen, og bytt sko fra den ene foten til den andre, slik at herskeren ikke kjenner deg igjen.
Be høyt. Henvend deg til herskeren og be ham lede deg ut - høflig og uten banning.
Gå etter en lyd. Følg klokker, bjeffing eller øksehogg - eller gå tilbake etter dine egne spor.
Du kan fjerne mystikken, og fremgangsmåten virker fortsatt. Det første en som har gått seg vill, gjør, er å sette opp farten og gå enda lenger. Ritualet tvang deg til å sette deg ned, bli opptatt med klærne og først deretter lytte. Det var ikke formelen som førte deg tilbake, men pausen den påla deg.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mytologi → Slaviske myter»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Basert på etnografiske nedtegnelser fra 1800- og 1900-tallet
- oversikter omfatter «Slaviske oldtidsminner», redigert av N. I. Tolstoj, og «Essays om russisk mytologi» av D. K. Zelenin