Baba Jagas skriftlige spor er kortere enn man skulle tro
Eventyr om Baba Jaga ble fortalt i landsbyene i århundrer, men ble skrevet ned sent. Navnet hennes dukker opp i russiske bøker omtrent fra midten av 1700-tallet - i lister over «slaviske guder» som lærde satte sammen mens de lette etter romerske paralleller. Trykte gjenfortellinger sirkulerte fra slutten av det samme århundret, men en stor eventyrsamling kom først med Afanasjev i 1855-1863. Alt som var eldre, ble overlevert muntlig: Det finnes rett og slett ikke noe grunnlag for å undersøke hvordan Baba Jaga så ut for 1000 år siden.
Selve ordet virker derimot gammelt. «Baba» betyr en gammel kvinne. Og «jaga» gir gjenklang i flere slaviske språk: polsk jędza betyr heks, tsjekkisk jezinka betyr et skogvesen, serbisk jeza betyr kuldegysning eller skrekk. Når én rot finnes i ulike språkgrener, var den som regel allerede til stede i fellesslavisk. Hva denne roten betydde, diskuteres fortsatt: Noen knytter den til sykdom, andre til skrekk. Navnet er altså virkelig gammelt, mens skikkelsen du kjenner fra eventyrene, er satt sammen av lag fra ulike tidsaldre.
Hvor sikkert vet vi hvor Baba Jaga kommer fra?
Hvorfor Baba Jagas hytte står på hønseføtter
Den mest seiglivede forklaringen ble foreslått av folkloristen Vladimir Propp på 1940-tallet. Hytta står ikke inne i skogen, men ved terskelen til den: På den andre siden begynner stedet der levende ikke kan gå. Herskerinnen beskrives samtidig som en død kvinne - hun har et knokkelt bein, ligger fra det ene hjørnet til det andre, og nesen hennes har vokst inn i taket. Slik lever ikke levende mennesker, slik ligger de døde. Propp sammenlignet hytta på hønseføtter med skoglige gravkamre i tømmer, som ble satt på nedhogde trestammer for at dyr ikke skulle komme til dem.
Lille hytte, lille hytte, vend deg med forsiden mot meg og baksiden mot skogen.
Helten går ikke inn med én gang, men snur først hytta - inngangen vender mot de døde, og han må snu den mot de levende. Alt som følger, skjer også etter bestemte regler. Baba Jaga kan ikke se gjesten, men lukter ham: «Det lukter russisk ånd» - altså en fremmed, et levende menneske. Han krever mat og et dampbad, og får det ikke av høflighet: Maten fra den andre siden gjør deg til en av dens egne, og badet vasker bort den menneskelige ånden. Først da får han en hest, et garnnøste og en vei videre.
Eventyret ble fortalt høyt, og gjentakelsene er ikke pynt, men en måte å holde tempoet på: Lytteren rekker å få med seg hvert trinn i ritualet. Hvis du leser det raskt med øynene, klapper hele denne rekkefølgen sammen til en barnslig skrekkhistorie.
Pust i eventyrets tempo - og les scenen ved hytta på nytt
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mytologi → Slaviske myter»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- V. J. Propp, «Eventyrets historiske røtter» (1946)
- eventyrmotivene er hentet fra A. N. Afanasjevs samling «Russiske folkeeventyr» (1855-1863)