Slik oppdaget vi det
Lyset fra fjerne galakser viste seg å være forskjøvet mot den røde delen av spekteret, og jo lenger unna en galakse er, desto sterkere er forskyvningen. Dette skjer når en kilde beveger seg bort. Men galaksene beveger seg ikke bort som biter etter en eksplosjon: Avstanden mellom dem øker, og lyset strekkes også på veien.
Derfra kom regelen som ble oppdaget på slutten av 1920-tallet: Hastigheten de fjerner seg med, er proporsjonal med avstanden. Dobbelt så langt unna betyr dobbelt så raskt. Ingen eksplosjon oppfører seg slik, men det gjør et rom som strekkes jevnt.
Se for deg en deig med rosiner i ovnen. Deigen hever seg, og hver rosin ser at alle de andre beveger seg bort fra den. Ingen av dem er i sentrum.
Bildet av en eksplosjon sitter i hodene våre, mye på grunn av navnet. Det ble funnet på av en astronom som faktisk avviste teorien, og han sa det hånlig. Navnet festet seg, sammen med et bilde som ikke finnes i selve teorien.
Det var en eksplosjon på ett punkt, og materien fløy derfra ut i tomt rom.
Rommet omga ikke hendelsen, men deltok i den. Utvidelsen skjer overalt samtidig, så den har verken sentrum, kant eller tomrom utenfor.
Hva utvider seg, og hva gjør ikke
Avstanden øker bare der ingenting holder ting sammen. Inne i en galakse er tyngdekraften sterkere enn utvidelsen, så solsystemet strekker seg ikke, jorden svulmer ikke opp, og en linjal blir ikke lengre. Mellomrommene mellom fjerne galaksehoper øker, der tiltrekningen allerede er svak.
På slutten av 1990-tallet ble noe ubehagelig klart: Utvidelsen bremser ikke, slik man hadde ventet, men akselererer. Årsaken ble kalt mørk energi, men navnet beskriver en observasjon, ikke en forståelse. Ingen kan ennå si nøyaktig hva som skaper den.
Spørsmålet «hvorfor utvider det seg?» er mer innfløkt enn det ser ut til. Tyngdeligningene tillater ikke et statisk univers: Det må enten utvide seg eller trekke seg sammen. Observasjonene viser at det utvider seg. Men hva som ga det det første dyttet, er fortsatt et åpent spørsmål.
Det får også en praktisk konsekvens. Hvis akselerasjonen fortsetter, vil fjerne galakser etter hvert forsvinne forbi den synlige horisonten, og himmelen til fremtidens observatører blir merkbart fattigere enn vår. Vi lever i en heldig epoke for astronomien, og det er ikke bare en talemåte.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Verdensrommet → Universets begynnelse»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Sammenhengen mellom avstand og hastigheten de fjerner seg med: Observasjoner av Edwin Hubble og Vesto Slipher, 1910-1920-tallet. Akselererende utvidelse ble oppdaget i 1998 gjennom observasjoner av supernovaer