Hva og hvorfor
Det tredje punktet forklarer det merkelige ved balsameringen: Hjernen ble fjernet og kastet, mens hjertet ble værende. Man trodde at det var hjertet som tenkte og følte, og at det skulle veies under dommen.
Bevar kroppen. Uten kroppen fantes det ikke noe holdepunkt for det som fortsatte å eksistere etter døden, og derfor utviklet man hele balsameringsteknikken.
Fullfør reisen. Veien ble beskrevet som en rekke porter og spørsmål, og de riktige svarene og navnene sto skrevet i bokrullene som ble lagt ved.
Bestå veiingen. Hjertet ble lagt på den ene vektskålen og en fjær på den andre. Likevekt betydde at personen hadde bestått, mens ubalanse betydde at han ikke hadde bestått.
Lev videre. Deretter trengte man fortsatt mat, redskaper, tjenere og alt det kjente - derfor ble graven satt sammen som et hjem, ikke et lager.
Det fantes også et reservesystem i tilfelle noe gikk galt. Hvis kroppen ble ødelagt, kunne en statue fungere som holdepunkt, og hvis forsyningene forsvant, mente man at bilder av mat på veggene virket like godt som den ekte maten.
Derfor var maleriene i gravene ikke pynt. Scener med pløying, jakt og fest hadde samme oppgave som gjenstandene: De forsynte den døde med det som var avbildet.
Derfor skrev man også navnet i graven. Navnet ble betraktet som en del av personen, og å viske det ut fra veggen betydde ikke å gi personen et nytt navn, men å frata henne eksistensen - akkurat det man gjorde med dem hvis minne andre ønsket å utslette.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mytologi → Egyptiske myter»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Gravutstyret i oldtidens Egypt omfattet forsyninger, arbeiderfigurer, kar for de indre organene og tekster med anvisninger for reisen til det hinsidige. Hjertet ble værende i kroppen som tankeorgan og som gjenstand for veiing etter døden, mens hjernen ble fjernet under balsameringen