Hvorfor finnes det ingen grense
Jorden har en overflate fordi stoff endrer tilstand brått: Luften tar slutt, og fast fjell begynner. Ved enorme trykk skjer ikke dette skarpe skillet. Gassen presses stadig mer sammen og går over i en tilstand som ligner både en gass og en væske.
Lenger nede øker trykket til millioner av ganger høyere enn ved jordoverflaten. Under slike forhold begynner hydrogen å lede elektrisitet og oppføre seg som flytende metall. Det er trolig dette laget som skaper planetens kraftige magnetfelt.
Under skyene på en gasskjempe skjuler det seg en fast overflate du kan fly ned til.
Det finnes ingen grense: Én tilstand av stoff går gradvis over i en annen. I sentrum finnes det trolig en tung kjerne, men ikke som en steinkule med en overflate, snarere som et diffust område med stoff oppløst i seg.
Hva nedstigningen viste
Den eneste sonden som har blitt sendt ned i atmosfæren til en slik planet, ble sendt dit på 1990-tallet. Den overførte data til den ble ødelagt, og rakk å trenge et lite stykke ned i planetmålestokk. På veien ned oppdaget den vinder som var sterkere enn forventet.
Hundre og femti kilometer kan virke dypt, men for en planet som kunne romme tusen jordkloder, er det en tynn hinne. Alt som ligger dypere, kjenner vi fra beregninger og målinger av gravitasjonsfeltet, ikke fra observasjoner.
Forresten, hvor regner man den øvre grensen fra? For slike planeter bruker man nivået der trykket tilsvarer trykket ved jordas havoverflate, som det konvensjonelle nullpunktet for høyde. Dette er bare en avtale for å gjøre beregninger enklere, ikke noe fysisk spesielt.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Verdensrommet → Naboene våre i solsystemet»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Galileo-sonden kom inn i Jupiters atmosfære i desember 1995 og overførte data i omtrent en time. Det indre av gasskjempene er kjent gjennom modeller og målinger av gravitasjonsfeltene deres