Hvordan radar bidro til å oppfinne mikrobølgeovnen

En magnetron er et rør som lager kraftige radiobølger med bølgelengde på centimeter. Den ble ferdigutviklet i Storbritannia i 1940, slik at radaren skulle få plass i et fly, og deretter ble slike rør produsert i tusentall. Mange visste at det ble varmt i nærheten av utstyr som var slått på. Raytheon-ingeniøren Percy Spencer var den som ikke bare gikk forbi: Ifølge selskapets egen fortelling stoppet han ved en magnetron som var i drift, og fant en smeltet sjokoladebit i lommen.

Deretter la han maiskorn ved siden av den og fikk popcorn. Så et egg, som etter sigende sprakk. En patentsøknad ble levert høsten 1945, og i 1947 kom den første Radarange-ovnen: rundt 340 kilo, med vannkjøling. Den ble ikke installert på kjøkken, men i restauranter, på skip og i tog.

Man prøvde også å lage hjemmemodeller tidligere, men ovnen ble et vanlig kjøkkenapparat etter 1967, da røret og kjølesystemet ble krympet til benkestørrelse. Det gikk mer enn 20 år fra den smeltede sjokoladebiten til kjøkkenet, ikke fordi man ikke forsto ideen, men fordi den måtte gjøres mindre.

Et vannmolekyl er en dipol: Det har en positiv og en negativ ende. Feltet i kammeret svinger 2,45 milliarder ganger i sekundet, molekylene snur seg etter det og støter borti naboene sine. Det er denne støtingen som skaper varmen. Glass, porselen og de fleste plasttyper klarer ikke å snu seg slik, så de blir bare varme av selve maten.