Hvorfor det ikke hjelper å sjekke telefonen hans

Øyeblikket når du tar telefonen hans, ser vanligvis likt ut. Hjertet hamrer, du har ett spørsmål i hodet, og hendene beveger seg raskt. Du åpner meldingene, finner ingenting, og det blir stille. En helt fysisk stillhet: skuldrene senker seg, og pusten blir jevnere.

Denne stillheten er ikke et svar på spørsmålet ditt. Det er et fall i aktiveringen etter at du endelig har gjort noe. Den varer ikke lenge. En time senere, eller noen ganger etter ti minutter, kommer den første tanken: «Han kan ha slettet alt.» Og sirkelen begynner på nytt.

Slik fungerer negativ forsterkning: Det som forsterkes, er ikke det som føles behagelig, men det som fjerner noe ubehagelig. Sjekkingen har ikke lurt deg, den demper faktisk angsten din, og derfor fester den seg. Hjernen din har funnet en rask måte å slå av panikken på, og tilbyr den nå først. Med tiden blir pausen mellom sjekkingene kortere, og roen varer stadig kortere.

Den andre delen av mekanismen ligger i selve spørsmålet. «Han er ikke utro mot meg» kan ikke bevises gjennom meldinger: En telefon uten mistenkelige meldinger betyr bare at det ikke finnes noen mistenkelige meldinger der akkurat nå. Fravær av bevis er ikke det samme som et bevis, og det kjenner du. Derfor ender letingen ikke med at du finner ut at «alt er i orden», men med utmattelse.