Glødende stoff lyser etter hvor varmt det er
Ta et stykke jern og varm det opp. Først blir det mørkerødt, så oransje, så gulhvitt, og til slutt blendende lyst. Materialet er det samme hele tiden; det er bare temperaturen som endrer seg, og fargen går gjennom et helt spekter. Overflaten på en stjerne fungerer på samme måte: Den består av glødende gass og lyser etter hvor varm den er.
Et oppvarmet legeme stråler ikke ved bare én bølgelengde, men ved alle samtidig - bare i ulike mengder. Det finnes en bølgelengde der energien er på sitt maksimum, og jo varmere overflaten er, desto kortere er denne bølgelengden: Maksimumet flytter seg fra infrarødt til rødt, videre til gult og blått, og ut i ultrafiolett. Øyet ditt blander hele spekteret til én nyanse, og nyansen bestemmes nettopp av hvor toppen ligger.
Maksimum - det er fargen
Lysets styrke etter bølgelengde: maksimumet bestemmer fargen
Hvorfor en blå stjerne er varmere enn en rød
I hverdagen betyr et rødt merke på en kran «varmt» og et blått «kaldt», og den vanen villeder oss når det gjelder stjerner. For stjerner er det omvendt. Rødt betyr at overflaten ikke var varm nok til å flytte toppen til korte bølgelengder. Ved rundt 3000 grader er en stjerne rød. Ved 30 000 grader og mer er den blå. Alle de andre fargene ligger mellom disse ytterpunktene.
Fargen sier ingenting om størrelsen. Den røde Betelgeuse er en oppblåst kjempe, sammenlignet med den ville den hvite Sirius sett ut som en prikk. En nyanse forteller deg bare én ting: hvor varm overflaten var da lyset forlot den.
På denne skalaen er solen en forholdsvis kjølig stjerne. Den virker som selve målestokken for lys bare fordi den er nær. Når det gjelder overflatetemperatur, ligger den i den nederste tredelen av området, og nesten hver lysende blåhvit prikk i stjernebildene er dobbelt så varm som den eller mer.
Solen er rundt 5500 på en skala der overflaten til de varmeste stjernene er oppvarmet til 30 000 grader og mer
Øynene dine har vanskelig for alt dette. Du skjelner bare farger når det er nok lys; når det er lite lys, tar den delen av netthinnen som ikke kan se farger over, og stjernene ser ut som hvite prikker. Nyanseen kommer frem hos de aller lyseste og blir tydeligere i en kikkert, som samler mer lys. Og et stjernes regnbueaktige flimring nær horisonten er ikke stjernens farge, men luftens verk: Den deler opp lysstrålen som et prisme.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Verdensrommet → Stjerner»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Mekanismen er varmestråling fra et oppvarmet legeme og Wiens forskyvningslov: Jo høyere temperatur, desto kortere bølgelengde ved maksimumet. Overflatetemperaturene er hentet fra spektralklassifisering og avrundet
- de oppgis vanligvis på den absolutte skalaen, som skiller seg fra Celsiusskalaen med 273 grader - ved så høy varme endrer dette bildet nesten ikke