Hjernen teller ikke varme, men avviket fra forventningen
På 1990-tallet registrerte Wolfram Schultz aktiviteten i dopaminnevroner hos aper. Den første dråpen med juice utløste et kraftig utbrudd. Men så snart juicen begynte å komme etter et signal, forsvant utbruddet ved selve juicen nesten - det flyttet seg til signalet. En belønning du kan forutsi, slutter å være en hendelse.
Dopamin fungerer her ikke som et velværehormon, men som et tegn på prediksjonsfeil: Dette var bedre enn jeg trodde. Jevn varme forutsies perfekt, feilen er null, og systemet er stille. En person som svarer etter ett minutt den ene gangen og forsvinner i 3 dager den neste, holder denne feilen høy hele tiden.
Skjematisk: Utbruddet i dopaminnevroner ved belønning svekkes etter hvert som belønningen blir forutsigbar
Derav den merkelige følelsen: Med en pålitelig person er det rolig, men uten gnist, mens det er kjemi med en uforutsigbar. Gnisten er ikke et mål på dybde. Den er amplituden mellom det du ventet, og det som kom.
Hvordan det kjennes på innsiden
Du kan se det på hvor oppmerksomheten din går. Du tenker på en som er tilgjengelig. Om en som ikke er det, tenker du på hva pausen betyr, og leser den siste meldingen om igjen.
Hyggelig i går. Skal vi gjøre det igjen?
jada
Du ble borte. Går det bra?
ja, bare helt nedlesset
men jeg har savnet deg
3 dager med stillhet - og 2 ord veier mer enn et daglig «god morgen» fra en som er der. Ikke fordi de er varmere. Fordi de ikke var med i prognosen, og du rakk å se for deg det verste.
En vanlig misforståelse
Det forklares ofte slik: Du trekkes mot kalde mennesker, altså verdsetter du ikke deg selv, eller så handler det om barndommen. Noen ganger stemmer det. Men mekanismen virker også uten det: I Skinners forsøk hakket duer mest utholdende på en tast ikke når maten kom hver gang, men når den kom annenhver gang. Intermitterende forsterkning fanger alle - det er en egenskap ved planen, ikke en personlig feil, og historien din påvirker hvor lenge du blir værende i det, ikke om det fanger deg i det hele tatt.
Forskjellen er viktig. Hvis det handler om at du er ødelagt, må du bruke år på å fikse deg selv. Hvis det handler om planen, er det nok å se planen. Tiltrekningen forsvinner ikke over natten, men den slutter å føles som et skjebnetegn.
Et forbehold: Selve forskyvningen av dopaminresponsen fra belønning til signal er pålitelig reprodusert, men å overføre laboratoriemønstre til levende relasjoner er en forklaringsmodell, ikke et målt faktum.
Mekanismen i laboratoriet er solid, overføringen til relasjoner er foreløpig en gjetning
Men selv som en gjetning er den mer nyttig enn en diagnose: Det er enklere å se på varmeplanen enn på en liste over alt som er ødelagt i deg.
Styrken på tiltrekningen måler uforutsigbarhet, ikke nærhet. Det er 2 ulike instrumenter.
Hvorfor griper en sjelden melding etter en pause så sterkt?
Hva viser at det er varmeplanen, ikke personen, som holder på deg?
Kilder
- Prediksjonsfeil i dopaminnevroner ble beskrevet av W. Schultz og kolleger på 1990-tallet
- former for intermitterende forsterkning ble systematisert av C. Ferster og B. F. Skinner på 1950-tallet
Neste i serien «Tiltrekning»
3 artikler i sin helhet på nettstedet, 4 til i appen
