Hvorfor utdannede mennesker blir med i sekter

Sett utenfra kan det virke som om en person først trodde på læren og deretter ble med i gruppen. Tidligere medlemmer beskriver den motsatte rekkefølgen: først varm mottakelse og nye venner, så gradvis involvering, og først deretter synspunkter som alle rundt allerede deler.

Det er derfor utdanning ikke beskytter deg. Den hjelper deg med å vurdere argumenter, men avgjørelsen ble ikke tatt på grunnlag av argumenter: Personen vurderte ikke læren, men ble hos mennesker som var der i en vanskelig periode.

Involveringen skjer vanligvis i små trinn, der hvert trinn er litt større enn det forrige. Ingen av dem virker avgjørende, men i løpet av et år blir de så mange at det å trekke seg betyr å innrømme at alt var en feil på én gang.

Den andre mekanismen er å bryte forbindelsene til omverdenen. Det fremstilles sjelden som et forbud: Oftere forklares det med at man er opptatt, flytter sammen med sine egne, eller at folk utenfor ikke vil forstå. Etter noen måneder har man ingen steder igjen å gå.

Det tredje og fjerde tegnet er de mest pålitelige. Det er vanskelig å trekke grensen ut fra innholdet i en tro, men lett å trekke den ut fra prisen for å gå ut: Hvis du ikke kan gå uten å bli erklært som forræder, er gruppens struktur allerede tydelig.

Det viktigste vi vet om å støtte en nær person, er dette: Det gjør som regel vondt verre å diskutere læren. Det bekrefter at folk utenfor ikke forstår, og styrker grensen. Det motsatte fungerer: Vær tilgjengelig, og ikke still betingelser.

Det hjelper også å bevare forbindelsene utenfor. Mennesker som har beholdt bare én samtale utenfor gruppen, går ut merkbart oftere. Derfor er det viktig å ikke forsvinne, selv om samtalene er blitt sjeldne og ubehagelige.