Rekrutteringen begynner med et vanlig møte
Nesten ingen bestemmer seg for: «Jeg skal melde meg inn i en sekt.» Den første kontakten virker uskyldig: et gratis kurs om stress, en samtalegruppe, et frivillig prosjekt, middag hos en ny bekjent. På dette stadiet snakker de knapt om organisasjonen, lederen eller kravene dens.
Så kommer det tidligere medlemmer kaller «kjærlighetsbombing»: Du blir omgitt av oppmerksomhet du har savnet lenge. Uttrykket fikk fotfeste rundt Enhetskirken på 1970-tallet, men metoden ble senere beskrevet i svært ulike grupper. En viktig detalj: Rekruttererne later vanligvis ikke som. De er virkelig glade for å se deg, fordi de selv gikk gjennom dette for noen år siden.
Og det er ikke «svake mennesker» som havner i slike grupper. Det som gjør deg sårbar, er ikke personligheten din, men tidspunktet: flytting, skilsmisse, å miste jobben, det første studieåret i en fremmed by. Gamle bånd er blitt svakere, nye har ennå ikke vokst fram - og gruppen kommer rett inn i dette tomrommet.
Møte. Du inviteres ikke til en organisasjon, men til noe gjenkjennelig: et foredrag, et kurs eller en middag.
Varme. Mye oppmerksomhet og raskt en krets av «sine egne» - følelsen av at du endelig blir forstått.
Første ettergivenhet. En liten forespørsel: Bli igjen på seminaret, hjelp til med et arrangement, inviter en venninne.
Bytte. Tid, krefter og gamle bånd byttes gradvis mot en plass i gruppen.
Hvorfor det er vanskeligere å gå enn å komme inn
Hvert steg er lite og frivillig - nettopp derfor virker det. I sosialpsykologien knyttes dette til behovet for konsistens: Du tilpasser handlingene dine til valg du allerede har tatt. Å gå fra et seminar du ba om fri fra jobben for og inviterte en venninne til, betyr å innrømme at du tok feil to ganger.
Den andre mekanismen er hvordan kunnskapen er bygd opp. Læren gis ut lagvis: Nykommere får en mild, nesten verdslig versjon, mens det gruppen egentlig tror på, avsløres for dem som allerede har investert. Når du ser hele bildet, er det nesten ingen utenfor gruppen igjen å ringe til.
- Leder og indre krets
- Innvidde: full lære
- Aktive medlemmer: plikter og regler
- Nykommere: mild versjon og varm velkomst
- Gjester: gratis foredrag eller kurs
Derfor er det å gå ikke bare å forlate en bygning. Det er å miste omgangskretsen, hverdagsrutinene og forklaringen på hva alt dette var til for, på én gang. Folk utsetter oftere å gå enn de faktisk går.
Likevel går de fleste. På 1980-tallet fulgte sosiologen Eileen Barker dem som dro på et internatseminar i Enhetskirken: Etter 2 år var mindre enn 5 prosent fortsatt i organisasjonen. Men vi vet først og fremst om rekrutteringen fra fortellingene til dem som har gått, så bildet er skjevt i deres retning.
Du melder deg ikke inn i en sekt med én beslutning. Du går inn gjennom et titalls små samtykker, som hver for seg virker normale.
Hvorfor kan det være vanskeligere å forlate en gruppe enn å bli med?
Hva bør du sjekke når du inviteres til en ny gruppe?
Kilder
- Robert Lifton, «Tankereform og totalismens psykologi» (1961)
- Eileen Barker, «Hvordan man lager moonier» (1984)
- arbeider om konsistensprinsippet i sosialpsykologien
Neste i serien «Sekter og kulter»
2 artikler i sin helhet på nettstedet, 3 til i appen
