Slik fungerer håndskriftanalyse

Den sakkyndige leser ikke personligheten, men sammenligner. Hun trenger et omstridt dokument og prøver som man vet er skrevet av en bestemt person. Deretter analyserer hun stabile kjennetegn: helning, sammenbinding, trykk, rekkefølgen på bevegelsene, karakteristiske bokstavavslutninger og størrelsesforhold.

Metoden bygger på at mennesker gjengir bevegelser automatisk og ikke kan kontrollere alle samtidig. En som forfalsker, kopierer vanligvis bokstavenes form, men gjengir ikke tempoet og trykket: En kopiert signatur tegnes sakte, mens en ekte signatur skrives raskt.

Sammenligning har alvorlige begrensninger. Håndskriften endrer seg med alder, hastverk, sykdom, kroppsstilling og til og med pennen. Det trengs mange prøver, helst fra samme periode. En sakkyndigs konklusjon er også en faglig vurdering, og påliteligheten avhenger av kvalifikasjonene hennes og av om hun kjente etterforskningens teori.

Ideen er tiltalende: Håndbevegelser kommer fra hjernen, så de må inneholde personlighet. Den er enkel å teste. Flere fagpersoner får prøver, mens resultatene fra personlighetsspørreskjemaene til de samme menneskene gis separat, og forskerne undersøker om konklusjonene samsvarer. I slike tester samsvarer konklusjonene ikke bedre enn det tilfeldigheter skulle tilsi.

Det er også talende at håndskrifteksperter fastslår skriverens kjønn merkbart bedre enn ved tilfeldighet, men ikke karaktertrekk bedre enn ved tilfeldighet. Håndskrift inneholder altså faktisk informasjon, bare ikke den typen den lover.

Følelsen av treffsikkerhet har en velkjent årsak. Karakterbeskrivelser er vanligvis vage og passer på nesten alle, mens man selv velger ut eksempler fra livet sitt som passer. Den samme mekanismen fungerer i horoskoper og personlighetstypologier.