Hvorfor en tilståelse ikke er et bevis

Utenfra kan det virke som om man bare ville tilstå noe alvorlig under tortur. I virkeligheten kan et langt avhør, utmattelse og et selvsikkert press være nok. Du kan havne i en situasjon der en tilståelse virker som den eneste måten å få det som skjer, til å ta slutt akkurat nå.

Logikken til den som tilstår, er vanligvis slik: Jeg sier hva som helst for å få dette til å ta slutt, så finner de ut av det og sannheten kommer fram. Det skjer sjelden: Etter en tilståelse regner etterforskerne saken som oppklart og slutter å undersøke andre muligheter.

Det siste punktet forklarer det mest skremmende ved falske tilståelser: De kan være detaljerte. Detaljer som «bare gjerningspersonen kunne ha visst», kommer ofte inn i forklaringen gjennom etterforskerens spørsmål, fotografier på bordet eller pressen.

Det viktigste vernet er enkelt: Ta opp hele avhøret, ikke bare den endelige tilståelsen. Et fullstendig opptak gjør det mulig å se hvor detaljene kom fra, og nøyaktig hva som ble sagt til personen før vedkommende gikk med på det.

Det andre er å kontrollere tilståelsen mot uavhengige bevis. En tilståelse regnes som sterk hvis den inneholder noe som kan bekreftes, og som ikke ble nevnt under avhøret: hvor en skjult gjenstand ligger, eller en detalj etterforskerne ikke kjente til. Alt annet krever egne bevis.