Hva et skoavtrykk forteller

Eksperten leser først det produsenten har lagt inn: mønsteret i sålen, størrelsen, formen på hælen og logoen på hælen. Slike såler søker man etter i referansedatabaser med tusenvis av mønstre knyttet til merker og modeller. Søkefeltet snevres inn fra alle sko i verden til én modell - men det produseres hundretusener av par av denne modellen.

Så kommer det fabrikken aldri planla. Glass har skåret på tvers av sålemønsteret, en småstein har kilt seg fast i et spor, og en knast har blitt slått av mot en fortauskant. Disse merkene oppstår tilfeldig - på et tilfeldig sted og en tilfeldig dag - så de er ikke like på to par av samme modell. Det er disse som underbygger konklusjonen «den samme sålen», ikke «en såle som ser lik ut». Men dette kjennetegnssettet holder seg ikke uendret: mens en person går, blir noen riper til, og andre slites bort - derfor er det viktig hvor lang tid det gikk mellom avtrykket og beslagleggelsen av skoen.

Mellom disse to nivåene finner vi slitasje. Når du går, ruller foten ikke rett over midten: Én person belaster den utover og sliter ned den ytre kanten av hælen, mens en annen sliter ned innsiden. Se på et gammelt par du har - nesten helt sikkert er den ene siden mer slitt. Du har sett dette hundre ganger uten å tenke på det som et kjennetegn, men for en ekspert ligger slitasjen midt imellom: Den er ikke unik, slik et kutt fra glass er, men den er heller ikke lik i hele produksjonsserien.

Ett avtrykk forteller om skoen. Flere etter hverandre forteller om gangen. I en rekke avtrykk måler eksperter steglengden, bredden på fotplasseringen og vinkelen tærne peker utover med. Hos én og samme person holder disse målene seg ganske stabile.

Den samme rekken kan vise om personen gikk eller løp. Når man løper, ligger tyngden vanligvis på den fremre delen av foten: Tåpartiet trykkes dypere ned enn hælen, steget er merkbart lengre, og løs jord slynges bakover, mot bevegelsesretningen. En brå vending etterlater et utgnidd, vridd avtrykk. Dette kan leses ut fra geometrien, uten laboratorium.

Det vanskeligste er det siste steget: «Dette avtrykket ble satt av akkurat dette paret.» Det er lett å kontrollere at modell og størrelse stemmer. Men en konklusjon om ett bestemt par bygger på tilfeldige kjennetegn, og det finnes ingen felles standard: Eksperten avgjør selv hvor mange sammenfallende kutt som er nok. I 2016 gikk presidentens råd for vitenskap og teknologi i USA (PCAST) gjennom metoden og konkluderte med at det ikke finnes nok forskning til å bekrefte at en slik konklusjon er pålitelig.