Hvordan vet vi hvor gammelt universet er

De første hundretusen årene var universet varmt og ugjennomsiktig. Da det ble så avkjølt at lyset kunne bevege seg fritt, spredte dette utbruddet seg i alle retninger og har siden blitt strukket sammen med rommet. I dag kan det ses som svak stråling over hele himmelen.

Den inneholder ørsmå krusninger, flekker som er litt varmere eller litt kaldere. Størrelsen på disse flekkene avhenger av hvor mye materie universet inneholder, hva den består av, og hvor raskt alt utvidet seg. Når det målte mønsteret settes inn i ligningene, får man et sett med parametre, inkludert alderen.

Den andre metoden er enklere i prinsippet: Man måler hvor raskt galaksene beveger seg bort fra oss, og spoler tiden tilbake. Utfordringen er at hastigheten har endret seg, så man trenger også en modell for universets sammensetning. Til gjengjeld gjøres målingene direkte, ved hjelp av supernovaeksplosjoner i fjerne galakser.

Den tredje metoden er helt uavhengig av kosmologien. For de eldste stjernehopene kan man anslå alderen ved å se på hvilke stjerner som allerede har forlatt hovedserien. Det gir en nedre grense: Universet kan ikke være yngre enn de eldste stjernene sine.

Det er nettopp samsvaret mellom disse tre uavhengige anslagene som gjør resultatet pålitelig. En feil i én metode ville ikke ha blitt gjentatt i de to andre, som bygger på helt andre prinsipper.

Ekspansjonshastigheten som måles ut fra den eldgamle strålingen, og den samme størrelsen målt ut fra nærliggende galakser, avviker med noen få prosent. Avviket er stabilt og kan ikke forklares med målefeil, så det kalles en spenning.

Det påvirker selve alderen i liten grad, men betyr at det mangler noe i modellen. Mulighetene som diskuteres, spenner fra uregnede systematiske feil til ny fysikk. Foreløpig står spørsmålet åpent, og det er en normal arbeidstilstand for vitenskapen.