Hvorfor skam ble ansett som verre enn fengsel

Skamstraff fulgte samme mønster: Personen ble stilt ut til offentlig skue på et bestemt sted og til et bestemt klokkeslett, da det var flest mennesker der. Poenget var ikke fysisk smerte, men at alle skulle se.

Konsekvensene inntraff ikke under straffen, men etterpå. Naboene sluttet å låne bort penger, arbeidsgivere ville ikke ansette personen, og ekteskap ble umulig. Det var ikke mulig å gjenopprette statusen: Å flytte til en annen by krevde penger de som regel ikke hadde.

Den første grunnen var at det var ute av kontroll. Folkemengden begrenset seg ikke til å stirre: Kilder beskriver tilfeller der personer som var stilt ut, ble steinet, lemlestet og noen ganger drept. Dommeren fastsatte en time med skam, men resultatet ble noe helt annet.

Den andre var manglende proporsjonalitet. Den samme straffen for et mindre tyveri kunne ødelegge livet til en fattig person, mens den knapt rammet en velstående person med forbindelser og mulighet til å reise bort.

Den tredje var byenes vekst. I en storby blir en person på torget ikke gjenkjent av naboene, fordi vedkommende ikke lenger har naboer i den gamle betydningen av ordet. En straff som var utformet for et lokalsamfunn, sluttet å fungere da lokalsamfunnet forsvant.

Interessant nok kom mekanismen tilbake i en endret form. Å offentliggjøre noens navn på nettet virker på lignende måte: Straffen er kortvarig, men konsekvensene for arbeid og omdømme varer lenge, og ingen vurderer heller hvor proporsjonal straffen er.