Én feil, to ulike reaksjoner
Du glemte en dag som var viktig for en venninne. Deretter kan to ting skje, som utenfra nesten ikke kan skilles fra hverandre. I det ene tilfellet kverner tankene rundt selve episoden: du skrev ikke, ringte ikke, hun ventet. I det andre kverner tankene rundt deg selv: Hva slags venninne er jeg etter dette? Det er alltid sånn med meg.
Ordene blandes sammen her. «Skamfull» og «skyldig» brukes om hverandre i samtaler, og du kan ikke forstå ut fra én setning hva noen føler. Som oftest kommer begge følelsene samtidig - spørsmålet er hvilken av dem som veier tyngst. Forskjellen viser seg ikke i ordene, men i det som skjer videre.
I går klikket jeg på datteren min på grunn av en bagatell.
Og hva følte du etterpå?
At jeg er en forferdelig mor. Jeg klarte ikke engang å se på henne resten av kvelden.
Hva om du sier det på en annen måte: Jeg ropte til henne, og det var urettferdig?
Da ville jeg gått og beklaget. I stedet gikk jeg bare inn i et annet rom.
Her hører du skiftet. Så lenge vurderingen er «jeg er en forferdelig mor», er det ikke noe å gjøre: Du kan ikke lage deg selv på nytt på én kveld. Så snart vurderingen går tilbake til «jeg ropte til henne», oppstår det en handling, og den er rettet mot noen.
Hvor vurderingen treffer
Psykologer beskriver dette som ulike mål for den samme vurderingen. Helen Block Lewis foreslo skillet i 1971, og det har holdt seg siden: skyld retter seg mot atferd, skam mot selvet. Mellom disse to målene finnes det mellomtrinn.
- Dette er meg
- Jeg er en sånn person
- Jeg gjorde dette
- Det skjedde den gangen
Nederst finner du en konkret hendelse, øverst er du som helhet. Jo høyere vurderingen flytter seg, desto mindre finnes det å reparere: En handling har noen den er rettet mot, og en måte å gjøre opp på, mens «dette er meg» ikke har noen av delene.
Derfor får skyld deg vanligvis til å søke mot andre, mens skam får deg til å trekke deg unna. June Tangney og kollegene hennes viste dette i mange utvalg: en tendens til skyld henger sammen med unnskyldninger og empati, mens en tendens til skam henger sammen med unngåelse, forsvarsholdning og sinne. Dette bygger på selvrapporteringer og korrelasjoner, så mønsteret er robust, men ikke urokkelig: Skam er ikke alltid destruktiv, og skyld er ikke alltid nyttig.
Målet er handlingen. Du får lyst til å reparere: beklage, gjøre det om igjen, vende tilbake til personen.
Målet er deg selv. Du får lyst til å forsvinne: se bort, ikke ringe, skifte tema.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Psykologi → Skam og skyld»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Helen Block Lewis, «Shame and Guilt in Neurosis» (1971)
- June Tangney og Ronda Dearing, «Shame and Guilt» (2002)