Vennskapet hvilte på timeplanen, ikke på kjemien
Tenk tilbake på hvordan vennene dine dukket opp. Nesten alltid kom de fra et sted du allerede gikk til hver dag: skolen, studentboligen, den første jobben, nabolaget. Dere valgte ikke hverandre bevisst: Dere støtte stadig på hverandre på samme sted, og nærheten vokste av seg selv gjennom gjentakelser.
Psykologen Jeffrey Hall forsøkte å måle hvor mye tid det tar å gjøre en bekjent til en venn. Det viste seg å være rundt 50 timer sammen for å bli venner, rundt 90 for å bli gode venner og omtrent 200 for å bli nære venner. Dette er én studie i én kultur, men størrelsesordenen forklarer mye.
Mens du studerte eller satt på samme kontor som noen, samlet disse timene seg opp gratis, som et biprodukt av dagen. Etter fylte tretti er det nesten ingen gratistimer igjen. Hvert møte må organiseres fra grunnen av og konkurrerer med jobb, reisevei, barn og lysten til bare å legge seg.
Nærhet har lag, og de er ikke uendelige
Antropologen Robin Dunbar beskrev sosial omgang som et sett med lag inni hverandre: noen få av de aller nærmeste, deretter en større krets, så venner og bekjente. Jo nærmere laget er, desto flere timer krever det, og desto færre plasser har det. De nøyaktige tallene diskuteres fortsatt, men selve strukturen, en smal topp og en bred grunnflate, går igjen i ulike utvalg.
- ≈5 aller nærmeste
- ≈15 nærmeste krets
- ≈50 venner og bekjente
- ≈150 bekjente
Der kommer trettieffekten inn: De innerste lagene vokser ikke, de blir omorganisert. En partner, et barn eller en ny nær kollega tar en plass som allerede var opptatt av noen andre. I undersøkelser fra Dunbars gruppe finnes en observasjon: Når et romantisk forhold begynner, mister en person i gjennomsnitt rundt 2 venner fra den nære kretsen sin. Ikke fordi hun bryr seg mindre om dem, men fordi det bare finnes et begrenset antall plasser.
Slik blekner vennskap uten en eneste krangel
Vanligvis er det ikke én hendelse, men en rekke steg der hvert steg virker ubetydelig. Utenfra ser det ut som økende avstand, innenfra som en rekke uheldige uker.
Den felles konteksten forsvinner. Noen bytter jobb, by eller døgnrytme, og de felles timene slutter å samle seg opp av seg selv.
Det å møtes blir en oppgave. Dere må skrive til hverandre, finne et tidspunkt og komme dere dit, og for ingen av dere er det det mest presserende.
Utsettelser blir en vane. Et par utsettelser etter hverandre, og avtalen slutter stille å føles virkelig.
Stillheten føles som et tegn. Pausen forklares ikke lenger med travelhet, men med økende avstand, og det blir skumlere å skrive først enn å la være.
På ingen av trinnene finnes det sårede følelser, bare timer som trekkes fra. Derfor ender slike vennskap sjelden med en samtale: Det er ingenting å diskutere. Og derfor kan én melding ofte vekke dem til live igjen, mekanismen kan snus så lenge dere begge husker at dere sto hverandre nær.
Hvorfor blekner vennskap etter fylte tretti ofte uten en krangel?
Hva hjelper med å holde vennskapet ved like når spontaniteten er liten?
Kilder
- Jeffrey Hall, «How many hours does it take to make a friend?», Journal of Social and Personal Relationships, 2019
- Robin Dunbars arbeider om lag i sosiale relasjoner
Neste i serien «Vennskap»
2 artikler i sin helhet på nettstedet, 3 til i appen
