Hvor kom månen fra

Måner er vanligvis små sammenlignet med planeten sin. Mars har to, og begge er uregelmessige klumper på noen titalls kilometer. Jupiter har store måner, men Jupiter er selv en kjempe. Likevel henger det en kule over jorda som er mer enn en fjerdedel så bred som jorda. Ingen annen planet i solsystemet har et slikt forhold.

Enkle forklaringer ble testet én etter én. Innfanging: Jorda trakk til seg et legeme som passerte. Men for å bli værende i bane måtte gjesten miste fart et sted, og det er for lite som kan bremse den rundt jorda. Samtidig dannelse: Jorda og månen klumpet seg sammen ved siden av hverandre av det samme støvet. Da skulle de også hatt omtrent samme sammensetning, men månen har nesten ingen jernkjerne. Utslynging: Jorda snurret så raskt at den kastet av en bit av seg selv. For at det skulle skje, måtte et døgn ha vart et par timer.

Da sto man igjen med en mulighet som lenge ble regnet som for voldsom. På midten av 1970-tallet viste beregninger at hvis et legeme på omtrent størrelse med Mars traff den unge jorda på skrå, ble resultatet omtrent slik vi ser det. Dette legemet kalles Theia. Sammenstøtet var et skrått treff, og derfor ble det hovedsakelig materiale fra de øvre lagene som ble slynget ut i bane - stein med nesten ikke noe jern.

Apollo-ekspedisjonene tok med seg rundt 382 kilo månestein hjem. Alle legemer i solsystemet har sitt eget forhold mellom oksygenisotoper - Mars har ett, og asteroidemeteoritter et annet. I måneprøvene stemte forholdet med jordas. Legg til månens lave tetthet: Det er nesten ikke noe tungt jern på innsiden, men det finnes materiale som ligner på jordas mantel.

Men dette ryddige bildet har en bakside. Theia kom fra et annet sted, så det isotopiske sporet etter den burde ha forstyrret mønsteret merkbart. Likevel finner man det ikke. Derfor videreutvikles modellen: Materialet blandet seg grundigere etter sammenstøtet enn man først trodde, eller Theia vokste frem i nærheten av det samme materialet. Striden handler ikke om selve sammenstøtet, men om geometrien.

En slik skala er vanskelig å gripe: Du har ikke noe kjent bilde å sammenligne med. Det hjelper å stoppe opp og se på månen som et stykke kjent stein.