Metall det er upraktisk å betale med
I den kinesiske provinsen Sichuan, på overgangen mellom 900- og 1000-tallet, var jernmynter i omløp: Det var lite kobber i regionen, men mye jern. Jern er billig, så det krevdes mange mynter til et kjøp, og bunten ble så tung at det var enklere å frakte den på en vogn. En stor handel ble til en liten flyttejobb.
Kjøpmenn og vekslingsboder fant en løsning. Du leverer inn myntene til oppbevaring og får en papirkvittering: så mye metall ligger lagret på dette stedet. Kvitteringen er lett å brette sammen og gi videre til en annen - og det viste seg at også hun var villig til å ta imot den, fordi hun stolte på at metallet var der. Slik begynte kvitteringer å gå fra hånd til hånd i stedet for mynter, mens myntene ble liggende.
I 1023 tok staten over utstedelsen av slike kvitteringer i Sichuan: Private boder gikk konkurs, og byttesystemet sluttet å fungere. Historikere diskuterer fra hvilket tidspunkt disse papirene bør kalles penger og ikke lagerkvitteringer - grensen er uklar. Men selve konstruksjonen var allerede på plass.
Lever inn metallet. Myntene legges til oppbevaring og blir liggende på stedet.
Få en kvittering. Et papirark som sier hvor mye metall den står for.
Betal med kvitteringen. Selgeren tar imot den fordi hun er sikker på at metallet kan hentes når som helst.
Kvitteringen går videre. Den går fra hånd til hånd, mens nesten ingen kommer for å hente metallet.
Hvorfor det blir flere kvitteringer enn metall
Den som oppbevarer metallet, oppdager raskt at alle som har kvitteringer, aldri kommer samtidig. Dermed kan hun utstede flere papirer enn det som ligger i kjelleren, uten at noe skjer på en stund. Det handler ikke om onde hensikter, men om en egenskap ved systemet: Et løfte er lett å gjenta, mens metall ikke er det.
Kina fulgte denne veien helt ut. Under det mongolske dynastiet var papirpengene i omløp i hele landet; det neste dynastiet prøvde igjen og trykte nok en gang for mye. På midten av 1400-tallet var papirpenger nesten ute av omløp, og betalingene gikk tilbake til sølv. I Europa ble de første sedlene utstedt av Stockholms Banco i 1661 - av samme grunn: De lokale betalingsplatene av kobber var umulig tunge, og de største veide rundt 20 kilo. Noen år senere utstedte banken også for mye, og den måtte stenge.
Til venstre er det omtrent like mange kvitteringer som det er metall. Markeringen viser punktet der det er utstedt merkbart mer papir enn det finnes i reserven.
Selve papirlappen forandrer seg ikke. Ett tall forandrer seg, og det står ikke skrevet på den: Hvor mange identiske papirer som er utstedt utover reserven.
Derfor handler historien om papirpenger ikke om en oppfinnelse, men om tillit. En kvittering fungerer helt til alle begynner å løse den inn samtidig.
Papirpenger dukket opp der metall var vanskelig å bære, og ble værende der et løfte viste seg å være mer praktisk enn selve tingen.
Hvorfor begynte folk å betale med kvitteringer i stedet for tunge mynter?
Hva kan skje hvis det utstedes flere kvitteringer enn metallreserven?
Kilder
- Richard von Glahn, «The Economic History of China» (2016)
- materiale fra Sveriges Riksbank om Stockholms Bancos sedler fra 1661
Neste i serien «Penger i historien»
2 artikler i sin helhet på nettstedet, 2 til i appen
