Hva fungerte som penger før mynter

Husdyr er det eldste målet på verdi. Det latinske pecunia, «penger», kommer fra pecus, «husdyr»: Det var vanlig å regne i storfe lenge før myntpregingen. I Mesopotamia førte man regnskap i bygg og sølv, og skrivere noterte på leirtavler hvem som skyldte hvem hva. En slik gjeld kunne bestå i årevis uten at noe som helst skiftet hender.

Kauriskjell sirkulerte i Kina, India og Afrika: De er vanskelige å forfalske og blir ikke ødelagt. Det kinesiske tegnet for «skjell» inngår fortsatt i tegn knyttet til rikdom og handel. Tekstiler, korn og metall i barrer og biter fungerte annerledes - de ble veid i hver handel. Shekel, mina og talent var opprinnelig vektenheter, ikke navn på mynter.

Historikere finner sjelden ren «ting mot ting»-utveksling i samfunn som faktisk har eksistert: I et fellesskap er det enklere å føre opp en gjeld enn å få folks ønsker til å passe sammen. Debatten pågår fortsatt. Men byttehandel med fremmede forekom - og støtte på den samme hindringen.

For at noe skal bli penger, må det bestå fire tester: Nesten alle må ha bruk for det, det må ikke bli ødelagt, det må kunne deles eller telles i enheter, og det må ikke kunne lages raskt. Husdyr stryker på delbarhet: Du kan ikke gi bort halve oksen. Korn blir ødelagt og tar plass. Skjell fungerer fint helt til noen kommer med sekkevis fra kysten. Metall består alle testene.

Metall etter vekt hadde én gjenværende ulempe: Hver handel krevde at man veide det og kontrollerte om det inneholdt urenheter. Mynten løste nettopp dette. De første kjente myntene ble preget i Lydia i Lilleasia omtrent på 600-tallet f.Kr., av elektrum - en naturlig legering av gull og sølv. Stempelet betydde at den som preget mynten, hadde bekreftet vekten og kvaliteten, så man slapp å finne frem vekten. Numismatikere diskuterer fortsatt hvor jevn sammensetningen av de tidligste myntene var.