Hvorfor kvinnelige lovbrytere beskrives annerledes

Kvinner begår langt færre forbrytelser, særlig voldelige. Ifølge World Prison Brief utgjør kvinner omtrent 7 % av verdens fengselsinnsatte. Andelen varierer fra land til land, men er ingen steder i nærheten av halvparten. For redaksjonen betyr det én ting: En sak som gjelder en kvinne, er allerede en nyhet, ganske enkelt fordi den er uvanlig.

Og en sjelden hendelse krever en forklaring. Om en mann som slo naboen sin, kan man skrive tre linjer: Han hadde drukket, og de ble uenige om en parkeringsplass. Leseren leser ferdig uten å spørre «hvorfor». Men når det gjelder en kvinne, spør leseren. Derfor fyller saken tomrommet med det som er for hånden: et bilde, sivilstatus, barn og måten hun oppførte seg på i retten.

Kriminologer kaller dette dobbelt avvik. En mann som begår en forbrytelse, har brutt loven. I leserens øyne har en kvinne også brutt en uutalt forventning: at hun skal ta vare på andre, ikke skade dem. Begge delene blir undersøkt, og den andre tar ofte mer plass i saken enn den første.

Dermed velger teksten mellom to ferdige mønstre. Enten «hun er selv et offer»: Hun ble presset til det, en mann trakk henne inn, hun forsto ikke hva hun gjorde. Eller «hun er et monster»: kald, uten morsfølelse, «hun gråt ikke engang da dommen falt». Mellomposisjonen, et vanlig menneske som gjør en vanlig vurdering, finnes nesten aldri, selv om kvinner har de samme motivene: nød, frykt, hevn og et forsøk på å komme seg ut av en situasjon.

Skjevheten synes også i detaljene som kommer med i saken. Utvalget er nesten alltid det samme.

Den enkleste måten å sjekke dette på er å tenke tilbake: Hva husker du fra den siste slike nyhetssaken?

Det handler ikke bare om avisene. Forskning på straffeutmåling finner oftere at kvinner i gjennomsnitt får mildere straff for sammenlignbare forbrytelser, men når en forbrytelse bryter med bildet av omsorg, kan reaksjonen bli strengere enn vanlig. Hvor sterke de ulike effektene er, diskuteres fortsatt.

Det finnes også en direkte test: Bytt kjønn i saken i tankene, og les den på nytt. Hvis avsnittet om frisyre, tårer og at hun «var en god mor» plutselig høres rart ut, fortalte det ikke om forbrytelsen.