Hvor kommer den indre kritikeren fra

Da du var liten, fikk du vite av andre om du hadde gjort noe bra. En voksen roste deg, rynket på nesen, sukket eller tidde - og ut fra disse reaksjonene lagde du deg et kart: hva som gir varme, og hva som gir kulde. Det lønner seg å ha et slikt kart i hodet. Det gjør det mulig å forutse reaksjoner og unngå å gå på samme smell to ganger.

Med tiden begynner modellen å virke uten opphavspersonen. Du lurer ikke lenger på hva de vil si - du hører det med en gang. Stemmen kommer i første person, uten anførselstegn og uten kildehenvisning, så den føles mer som en nøktern vurdering enn som et minne. Det er her fellen ligger: Det er lett å utfordre andres ord, men nesten umulig å utfordre sin egen tanke.

Legg merke til hvordan diskusjonen fungerer. Kritikeren har ingen betingelse som får den til å innrømme at den tok feil: Ros skyldes høflighet, og taushet betyr at alt er dårlig. En påstand som bekreftes av ethvert utfall, måler ingenting. Den bare gjentar seg.

Kritikeren har en jobb, og den gjør jobben. Hvis du avskriver resultatet på forhånd, kommer andres kritikk ikke som et sjokk: Slaget er allerede truffet, og det var du selv som slo. Det gir en følelse av kontroll - kanskje er det derfor mekanismen holder seg. Prisen kommer senere: Når du satser lavt på forhånd, tar det også fra deg gleden over å lykkes.

Den oppdaterer seg heller ikke. Modellen ble bygget i en alder da du ikke hadde noe å stille opp med mot en voksen, og siden har den aldri blitt vurdert på nytt. Du har byttet by, jobb og omgangskrets, men formuleringene inni deg er fortsatt de samme som på barnerommet. Det virker ikke som stahet: En regel du lærte før den noen gang ble prøvd, blir ganske enkelt aldri tatt opp til vurdering.

Hvor godt er dette dokumentert? Sammenhengen mellom selvkritikk, humør og angst har blitt målt lenge, og den gjentar seg stabilt. Men opphavet til en bestemt stemme rekonstrueres ut fra minnene til voksne mennesker: En ærlig, men svak metode, fordi hukommelsen tilpasser fortiden til hvordan du har det nå. Så bevisgrunnlaget ligger på midten: Halve bildet er målt, mens den andre halvparten bygger på hukommelse. Mekanismen er sannsynlig, men du kan ikke bevise den nøyaktige historien bak din egen formulering.