Hvorfor har vi fortsatt ikke funnet romvesener

Bare galaksen vår inneholder hundrevis av milliarder stjerner, de fleste har planeter, og noen av disse planetene har forhold som ligner på jordas. Galaksen er gammel nok til at en sivilisasjon som oppsto 1 million år før vår, ville ha rukket å spre seg svært langt.

Likevel har flere tiår med leting ikke gitt ett eneste bekreftet signal. Det reiser spørsmålet som tilskrives en fysiker som angivelig stilte det over en lunsj: Hvis det finnes så mange av dem, hvor er alle sammen?

Den første forklaringen er den mest urovekkende. Hvis det krevende trinnet allerede ligger bak oss - for eksempel selve oppkomsten av liv - har vi vært heldige. Hvis det fortsatt ligger foran oss, overlever sivilisasjoner jevnlig ikke et eller annet stadium, og vi nærmer oss det først nå.

Omfanget av letingen er faktisk beskjedent. En sammenligning som ofte brukes, er at det er som å øse et glass vann fra havet, ikke finne noen fisk i det og konkludere med at det ikke finnes fisk. Det er for tidlig å hevde at de ikke finnes.

Det finnes også et teknisk forbehold. Våre egne radiosignaler har blitt svakere og mer retningsbestemte de siste tiårene: Analog kringkasting har blitt erstattet av digitale sendinger og satellittsendinger. Kanskje sivilisasjoner lager mye støy bare en kort stund, før de blir stille.

Letingen har nå gått fra radiosignaler til andre ting: tegn på teknologi i atmosfærene til fjerne planeter, uvanlige lyskilder og tegn på kjemisk ubalanse. Det tar lengre tid, men krever ikke at noen sender oss et signal med vilje.