Hvorfor lete etter vann og ikke etter selve livet
Vi kan bare gjenkjenne én type liv, vår egen. I den fungerer vann som løsemiddel, karbon danner molekylenes rammeverk, og en energistrøm holder kjemien borte fra likevekt. Ut fra slike kjennetegn kan man bygge et instrument og sende det en milliard kilometer av gårde. Men man kan ikke bygge et instrument for «tenk om alt fungerer annerledes der». Derfor kalles søkestrategien bokstavelig talt «følg vannet».
Lenge trodde man at flytende vann bare fantes i et smalt belte rundt Solen: nærmere ville det koke bort, lenger unna ville det fryse. Jupiters og Saturns måner gjorde slutt på den forestillingen. De varmes ikke opp av lys, men av tidevannskrefter: En massiv planet strekker og presser sammen en måne i en langstrakt bane, friksjon på innsiden frigjør varme, og under isen holdes et saltholdig hav flytende. Varmen kommer nedenfra, fra det steinete indre. Listen over kandidater vokste, og hver av dem ble undersøkt etter den samme trinnvise sjekklisten.
Finn vann. Ikke is eller damp, men væske. Tyngdekraft, magnetfelt og måten overflaten reagerer på tidevannskrefter, kan avsløre det.
Finn energi. Under kilometer med is finnes det ikke lys. Da må noe annet være i virksomhet: tidevannsvarme eller en reaksjon mellom vann og varm berggrunn.
Finn kjemi. Karbon, nitrogen, fosfor, salter, råmaterialene som molekyler kan bygges av. Man leter etter dem i utslipp og sedimenter fra gamle innsjøer.
Finn ubalanse. En gass som brytes raskt ned, men likevel finnes der, må fylles på av noe. Det er ikke liv ennå, men en grunn til å fly nærmere og se.
Fire steder: Mars og tre ismåner
Mars er den eneste av de fire der man kan lande og grave. Det finnes ikke flytende vann på overflaten: Atmosfæren er for tynn, så vannet koker og forsvinner som damp. Men sporene er der fortsatt: Mars-rovere kjører over lagdelte sedimenter som vanligvis dannes av stillestående vann, og lagrer prøver i håp om at de en dag skal hentes til Jorden.
Europa, Enceladus og Titan er annerledes: De har hav, men de er skjult. Forskjellen ligger i tykkelsen på isdekket, og den avgjør hvor vanskelig det er å nå vannet.
Tallene er omtrentlige: Tykkelsen måles indirekte, ut fra tyngdekraften og hvordan tidevannskrefter deformerer overflaten. Men Enceladus har mer å by på enn bare et tynt islag. Ved sørpolen har skorpen sprukket opp, og havet spruter ut i rommet gjennom stråler av damp og isstøv. «Cassini» fløy gjennom denne skyen, og dataene viste salter, organiske forbindelser, molekylært hydrogen og senere fosfater. Dette tyder på at vannet der nede er i kontakt med varm berggrunn. Titan er det motsatte tilfellet: Elver og innsjøer finnes rett på overflaten, men de består av metan, mens vannet ligger dypt under bakken.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Verdensrommet → Liv i universet»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Basert på data fra Cassini- og Galileo-ferdene, studier av sammensetningen i Enceladus' sky (molekylært hydrogen, Science, 2017
- fosfater, Nature, 2023) og planene for romferdene Europa Clipper og JUICE