Slik så det ut
De første dagene i september 1939 evakuerte Storbritannia rundt 1,5 millioner mennesker fra byene sine i løpet av noen få døgn. Barna gikk i kolonner fra skolene til jernbanestasjonene, med en pappbrikke på frakken og én koffert hver. Lærere fulgte dem, ikke mødrene: Mødre med barn under 5 år kunne bli med, mens de andre ble igjen.
Det var også en egen historie om togene som fraktet jødiske barn ut av det nazistiske Tyskland og nabolandene. Der var adskillelsen ikke en beregning, men en betingelse: Det ble utstedt visum til barn, men ikke til voksne. Foreldrene satte barnet på toget vel vitende om at de kanskje aldri ville se det igjen.
Hvorfor foreldrene ble igjen
Logikken var fornuftig, men prisen viste seg å bli høyere enn ventet. Den første vinteren gikk uten bombing, og foreldrene hentet mer enn halvparten av barna hjem, like før angrepene for alvor begynte. Høsten 1940 måtte evakueringen gjentas, og andre gang var tyngre enn den første.
Hva det førte til
Adskillelsen kostet mer enn arrangørene hadde ventet. Leger som arbeidet med evakuerte barn, så at mange av dem slet mer med å miste hjemmet sitt enn med selve bombingene. Disse observasjonene ble grunnlaget for etterkrigsarbeidet med tilknytning og forståelsen av at et barn trenger mer enn husly og mat.
Lærdommen ble tatt med videre. Evakueringsplaner i siste halvdel av århundret forsøkte allerede å holde familier samlet, eller i det minste la én voksen være sammen med hvert barn. Det er hovedlærdommen fra en historie som var planlagt som et rent logistikkproblem.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mørk historie → Barn i krig»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Den britiske evakueringen i 1939 og evakueringen av barn fra Europa er dokumentert i krigstidsarkiver. Observasjoner av barn som var skilt fra foreldrene, dannet grunnlaget for John Bowlbys og Anna Freuds arbeid på slutten av 1940-tallet