Hva soldater skrev hjem

I 1914 innførte den britiske hæren et feltpostkort, et skjema med ferdigtrykte linjer. Det var ingenting å formulere; du skulle bare stryke ut det som ikke passet: «jeg er helt frisk», «jeg er innlagt på sykehus», «jeg har mottatt brevet ditt», «brev følger ved første anledning». Deretter kom dato og underskrift. Hundrevis av millioner slike postkort ble sendt hjem.

Formålet var praktisk. Skjemaet gikk umiddelbart gjennom sensuren, fordi det ikke var noe å kontrollere, og kom frem raskere enn et vanlig brev. For familien betydde én linje som ikke var strøket ut det viktigste: på denne datoen var han i live. Og at du ikke kunne føye til noe selv, sto trykt på selve postkortet.

Et vanlig brev fra en menig gikk ikke rett i postsekken. Det ble lest og signert av en offiser fra hans eget kompani, ikke en ansiktsløs tjenestemann i bakre linjer, men en person du hadde delt te med samme morgen. Det var nesten umulig å skrive foran ham at bare halvparten av troppen var igjen, og at du var redd. Du begynte å stryke ut ting før sensoren gjorde det, i hodet.

Det fantes en omvei: «den grønne konvolutten». Soldaten signerte på at den bare inneholdt personlige og familiære saker, og kompanisjefen åpnet ikke et slikt brev, men noen av de grønne konvoluttene ble senere kontrollert tilfeldig i bakre linjer. Et kvart århundre senere ble sovjetiske brev brettet til trekanter og ikke limt igjen: Det var enklere for sensoren, og utenpå satte man stempelet «Kontrollert av den militære sensuren».

Sensuren forklarer ikke alt. Under den amerikanske borgerkrigen ble posten knapt kontrollert, og brevene derfra er merkbart mer åpne. Men også der skånet mennene mødrene og konene sine. Et annet filter var i virksomhet: mottakeren selv. Du skriver til en person som får vite nyheten to uker senere, og som ikke kan gjøre annet enn å bekymre seg.

Derfor leses dagbøkene til de samme menneskene annerledes. Det var vanligvis forbudt å føre dagbok ved fronten, men likevel gjorde de det, med liten skrift og i skjul. Samme dag sendte en person hjem «alt er bra, takk for pakken» og skrev en knapp linje til seg selv om hvem som ble begravet den dagen. Et brev skriver man til noen. En dagbok skriver man til ingen.