Slik avslører dagbøker en tidsepoke

Et offisielt dokument blir skrevet for å fastslå noe: utnevne noen, rapportere eller gi tillatelse. Det inneholder avgjørelsen, men ikke livet rundt den. En dagbok skrives uten noe bestemt formål og registrerer derfor ting ingen tenkte på å skrive ned.

Et av de mest kjente eksemplene er en embetsmann i London på 1600-tallet, som førte dagbok for seg selv og i forbifarten beskrev pesten og den store bybrannen fra innsiden: hvordan det luktet, hvor folk løp, og hva de rakk å få med seg. Offisielle dokumenter fra samme år oppgir tall og ordrer, men kan ikke vise hvordan det faktisk føltes.

Det siste punktet er det vanskeligste. En forfatter kan unngå et tema av frykt, bluferdighet eller fordi det er for hverdagslig til å nevnes. Du kan bare finne ut hva som gjelder, ved å sammenligne flere dagbøker fra samme periode.

Denne kilden har en innebygd skjevhet. De som skrev, var mennesker som kunne skrive og hadde tid til det, mens dagbøkene som overlevde, var de etterkommerne deres mente var verdt å ta vare på. Stemmene til det analfabetiske flertallet har knapt nådd fram til oss.

Den andre skjevheten ligger i selve sjangeren. Mange førte dagbok med tanke på en framtidig leser og redigerte seg selv underveis. Notater fra krigsårene gikk ofte også gjennom sensur, og noen ganger redigerte forfatteren dem flere år senere, allerede vel vitende om hvordan det hele endte.

Derfor står en dagbok nesten aldri alene i historikerens arbeid. Den legges ved siden av kirkebøker, regnskaper, aviser og andre dagbøker, og sannheten trer fram i skjæringspunktet mellom dem. Ett enkelt notat kan fungere som en detalj, men ikke som et bevis.