Hvor mange ganger lyver du på ti minutter

Deltakerne ble bare bedt om å bli kjent og snakke sammen. Ingen oppgaver, ingenting sto på spill. Etter samtalen fikk hver enkelt se videoen og markere stedene der hun ikke hadde fortalt hele sannheten. Folk ble oppriktig overrasket over sine egne resultater.

Gruppen var liten, og deltakerne identifiserte selv løgnene, så tallet er ikke helt nøyaktig. Men tendensen bekreftes også i andre studier: Små løgner er langt tettere vevd inn i vanlige samtaler enn vi liker å tro om oss selv.

Nesten ingen av disse løgnene handler om fakta. De handler om relasjoner. Samtalepartneren overdriver interessen sin, er enig i noe hun egentlig er uenig i, tillegger seg selv litt mer erfaring eller gir inntrykk av å være litt mindre sliten. Målet er alltid det samme: å få samtalen til å flyte.

Hver replikk her kan være usann, og ingen av dem føles som bedrag. Det er sosialt glidemiddel: Det reduserer friksjon og lar to ukjente mennesker gå hver til sitt uten pinlig stemning. Du kvier deg for å kalle det løgn, selv om det teknisk sett er det.

Slike setninger blir sagt automatisk, uten at man tar en bevisst beslutning om å lyve. Man veier ikke sannhet mot løgn, men finner et passende svar. Derfor høres ens egne ord ut som om de kommer fra en annen når man ser opptaket, og man er ofte ikke umiddelbart enig i at man faktisk var usannferdig.

Det leder til en viktig konklusjon om å avsløre løgn. Siden små løgner høres helt naturlige ut og ikke følges av uro, er det meningsløst å lete etter tegn på nervøsitet. Det er den som lyver om noe viktig og har noe å tape, som blir nervøs, ikke den som roste en annens artikkel.