Hva profilering egentlig er

På 1970-tallet begynte FBI-agenter å besøke fengsler og snakke med dømte mordere. Av disse samtalene - det var 36 - vokste den mest kjente modellen for profilering fram: den «organiserte» og den «uorganiserte» gjerningspersonen. Logikken er enkel: Slik en person oppfører seg på åstedet, slik lever vedkommende også ellers. Et ryddig åsted - en som planlegger, har jobb og kjører bil. Kaos på åstedet - kaos også i livet.

Modellen havnet i bøker og filmer og ble til myten om spesialisten som ser på bilder og beskriver en person nesten som om det sto i passet. I virkeligheten er en profil en sannsynlighetsbasert beskrivelse av en gruppe: omtrentlig alder, om personen tidligere har vært i politiets søkelys, om vedkommende bor nær åstedet, om personen handler alene eller ikke. Verken navn eller adresse står i profilen, og det kan de heller ikke gjøre.

I 2004 gjennomgikk forskere rundt 100 saker om amerikanske seriemordere og forsøkte å finne de to typene i dem. Det tegnet seg ikke noe klart skille: Tegn på «organiserthet» fantes nesten overalt, mens «uorganiserte» detaljer dukket opp om hverandre. Året før viste et annet eksperiment noe mer ubehagelig: Politifolk vurderte den samme profilen som treffende for to ulike beskrivelser av gjerningspersonen - teksten var generell nok til å passe begge.

Den mest kjente tabben skjedde høsten 2002 utenfor Washington. Mens skytteren drepte folk på bensinstasjoner og parkeringsplasser, pekte de offentlige teoriene mot en enslig gjerningsperson. Men det var to skyttere, og bilen var en annen.

Likevel fungerer noe av profileringen også i dag - men det er ikke tankelesing, det er statistikk. Geografisk profilering bruker punktene der forbrytelsene skjedde og vurderer hvor personen mest sannsynlig bor eller jobber: Folk reiser sjelden langt og angriper sjelden rett utenfor sin egen dør. Den oppgir ikke en adresse, men endrer rekkefølgen etterforskningen går gjennom områdene i. Selv her klarer enkle regler seg noen ganger like godt som spesialprogrammer.

Derfor høres det ærlige svaret hverdagslig ut: Profilering er et sett med antakelser om hvem som bør sjekkes før andre. Den sparer uker hvis den snevrer inn kretsen riktig, og koster uker hvis en antakelse blir tatt for et faktum.