Hvorfor jakten på seriemordere kan vare i årevis

En sak begynner nesten aldri som en sak om en serie. Et lik blir funnet i ett fylke, åtte måneder senere et lignende i nabofylket, og et tredje etter et år i en annen delstat. Hver etterforsker har sin mappe, sine frister og tjue andre saker. Ingen sammenligner episodene: Det krever en person som ser alle tre samtidig, og en slik person finnes ofte rett og slett ikke i systemet. Kriminologer har et navn på dette - blindhet for sammenhenger.

Det andre hinderet er bakgrunnsstøyen. Et uoppklart drap er ikke noe uvanlig: Det finnes allerede så mange av dem. Én sak ekstra i statistikken til et fylke skiller seg ikke ut, og det er ingen grunn til å slå alarm.

Ofrene velges ikke tilfeldig. Ofte er det personer hvis forsvinning blir oppdaget sent: mennesker uten fast adresse, tenåringer på rømmen, kvinner i gateprostitusjon. Det går uker, ikke ett døgn, før noen melder dem savnet. Da er sporet kaldt, vitnene har dratt hver til sitt, og bilen hun sist ble sett i, er for lengst vasket.

Så kommer den andre fellen: Den mistenkte er allerede funnet, men ikke gjenkjent. Gary Ridgway, som drepte titalls kvinner ved Seattle, kom i politiets søkelys allerede tidlig på 1980-tallet. Han ble avhørt, testet med løgndetektor i 1984, og i 1987 tok de en spyttprøve av ham. Prøven lå på lager til 2001 - da DNA-analyser ble presise nok til å knytte ham til ofrene. Hele denne tiden var morderen ikke skjult, bare ikke undersøkt.

På film kan en gjerningsmannsprofil luke ut navn etter én samtale. I virkeligheten beskriver den en type: omtrentlig alder, sannsynlig jobb, vaner. Det hjelper med å prioritere på en liste, men peker nesten aldri på én bestemt person. Da forskere sammenlignet ferdige profiler med mordere som faktisk var blitt tatt, var treffsikkerheten bare litt høyere enn hos personer uten spesialopplæring som leste det samme materialet. Saker oppklares oftere av kjedelige ting: et treff i en database, en prøve som testes i tide, en parkeringsbot skrevet ut i nærheten.