Slik skiller en morder på film seg fra en virkelig morder

Forskjellen skyldes sjangerens krav. En historie trenger en verdig motstander, ellers blir det ingen spenning. Virkelige saker fungerer annerledes: Der finnes ingen stor plan, bare gjentatt atferd, og oppklaringen består av måneder med ensformig papirarbeid.

Dette skaper også en forvrengning i den andre retningen. På grunn av film virker det som om slike forbrytelser er vanlige, og at skjulte genier går rundt blant oss. Andelen deres av den samlede kriminaliteten er bitteliten, men kulturen gir dem uforholdsmessig mye oppmerksomhet.

Det betyr ikke at psykologisk analyse er helt ubrukelig. Den hjelper med å snevre inn feltet og prioritere, særlig når det er mange saker. Men den peker ikke ut en bestemt person, mens filmen får den til å gjøre nettopp det, gjerne før siste episode.

En genial skurk forklarer noe skremmende på en forståelig måte: Hvis forbryteren er enestående, betyr det at vanlige mennesker ikke er i stand til slike handlinger. Det er langt mer ubehagelig å innrømme at det som oftest står en uanselig person med en vanlig livshistorie bak.

Et slikt bilde skaper også praktiske problemer. Så lenge du ser for deg en enestående person, passer en vanlig mistenkt ikke inn i bildet, og det gjør det vanskeligere både for etterforskningen og vitnene. Folk lar være å melde fra om en merkelig nabo i årevis nettopp fordi han ser helt vanlig ut.