Oppgavens omfang
Mot slutten av krigen var millioner av mennesker på vandring i Europa: mennesker som var blitt tvunget til arbeid, flyktninger og mennesker som var befridd fra leirer. Barn forsvant stadig i denne strømmen: under bombing, evakuering og når familier ble skilt. Mange havnet på institusjoner i fremmede land.
Etterlysningene ble utført av spesielt opprettede grupper i internasjonale organisasjoner. De besøkte institusjoner og landsbyer, satte opp lister, sammenlignet dem med henvendelser fra slektninger og førte et enormt kartotek, der hver person fikk sitt eget kort.
Samle inn opplysninger. Slektninger meldte inn opplysninger om savnede: navn, alder og hvor de sist var sett.
Besøk institusjoner. De ansatte registrerte alle barn uten dokumenter og noterte utseendet deres og omstendighetene rundt ankomsten.
Sammenlign kjennetegn. De lette etter treff basert på datoer, arr, særlige kjennetegn og bruddstykker av opplysninger om foreldrene.
Kontroller og gjenforen. Treffet ble bekreftet gjennom ekstra kontroller, og først deretter begynte prosessen med å føre barnet tilbake.
Kartotekene ble enorme: millioner av kort ordnet etter uttale, slik at man kunne finne personer selv om navnene var skrevet på forskjellige måter. Noen av disse arkivene er fortsatt i drift og tar imot henvendelser fra etterkommere.
Barn som ikke husket navnet sitt
Den vanskeligste delen av arbeidet gjaldt de minste barna. Et barn på 2-3 år kjenner ikke etternavnet eller byen sin, og hvis barnet ble bortført enda tidligere, husker det kanskje heller ikke språket. De ble identifisert ved hjelp av små detaljer: broderier på klærne, en sang de sang, eller et ord uttalt med en bestemt aksent.
Noen ganger var et merke på barnets skjorte eller en melodi det husket, det eneste som dokumenterte hvem barnet var.
Noen barn ble aldri funnet, mens andre ble funnet flere tiår senere. Det finnes kjente tilfeller der personer først i høy alder fikk vite hvor de kom fra, gjennom en arkivforespørsel som deres egne barnebarn hadde sendt inn.
Denne erfaringen førte til regler som fortsatt gjelder i dag. Et barn som er blitt skilt fra familien, registreres umiddelbart, alt man vet om barnet blir dokumentert, og man skynder seg ikke med adopsjon før etterlysningen er avsluttet. Det var nettopp forhastede beslutninger som den gangen viste seg vanskeligst å gjøre om.
Hvordan fant man et barn som ikke husket navnet sitt?
Hvorfor skyndte man seg ikke med å adoptere et barn som var skilt fra familien?
Kilder
- Etterlysningene ble utført av tjenester tilknyttet UNRRA og Den internasjonale Røde Kors-komiteen. Det største arkivet over fordrevne personer, samlet i Bad Arolsen, inneholder millioner av kort og behandler fortsatt henvendelser
Neste i serien «Barn i krig»
3 artikler i sin helhet på nettstedet, 4 til i appen
