Det de så på institusjonene
På krigsbarnehager og barnehjem fikk barna mat, behandling og rene omgivelser. Likevel sluttet mange å legge på seg, mistet interessen for lek og ble hengende etter i språkutviklingen. Det gikk verst med dem som kom dit svært små og stadig måtte forholde seg til nye omsorgspersoner.
Sammenligningen var uventet. Barn som ble hos mødrene sine under vanskelige forhold, hadde det bedre enn barn på en veldrevet institusjon uten en fast voksen i nærheten. Det handlet altså verken om ernæring eller hygiene.
- 1940-åreneObservasjoner på krigsbarnehager og barnehjem: Selv med god omsorg ble barna hengende etter.
- 1951En rapport for en internasjonal organisasjon blir publisert: Tapet av en fast voksen blir anerkjent som en alvorlig risiko.
- 1950-åreneFilmer om barn på sykehus endrer reglene: Foreldre får begynne å besøke barna sine.
- 1960-åreneDet kommer studier som observerer barns atferd under adskillelse og gjenforening. Teorien får en form som kan testes.
Det tredje punktet endret sykehusene. Tidligere fikk foreldre besøke barna sine én time i uken fordi man mente at besøk gjorde barna urolige: Etterpå gråt de. Observasjoner viste at gråten var et tegn på at tilknytningen fortsatt var intakt, mens roen hos barnet betydde at det hadde sluttet å vente.
Dette ble en del av teorien
Senere ble teorien stadig videreutviklet og kritisert: De tidlige formuleringene overvurderte morens rolle og undervurderte fedre, besteforeldre og omsorgspersoner. Dagens versjon viser til en fast voksen, ikke en bestemt rolle.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mørk historie → Barn i krig»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Anna Freud og Dorothy Burlingham sto bak observasjonene av barn på krigsbarnehager
- John Bowlby utarbeidet rapporten fra 1951 om hvordan adskillelse påvirker utviklingen. Senere forskning har presisert rollen til en fast omsorgsperson