Hvordan andres barn ble germanisert

Utvelgelsen var basert på utseendet: Man målte hodeskallen, så på øye- og hårfarge og vurderte trekkene ut fra tabeller. Barn som ble ansett som passende, ble hentet fra familier, barnehjem og foreldre som var bortført til tvangsarbeid. Samtykke var ikke nødvendig.

Det tredje steget var avgjørende. Barnet fikk et tysk navn, fødselsdokumentene ble forfalsket, og det ble forbudt å snakke morsmålet sitt. De yngste ble raskt lært opp på nytt, mens de eldre ble straffet for hvert eneste ord. I løpet av ett eller to år sluttet mange å huske livet de hadde levd før.

Adoptivfamiliene visste som oftest ingenting: De fikk beskjed om at barna var foreldreløse fra tyske bosettinger. Mange oppdro dem som sine egne, og etter krigen var det disse familiene som sterkest motsatte seg at barna skulle føres tilbake.

Dokumenter ble bevisst ødelagt, mens de som overlevde, ble spredt over ulike soner. Internasjonale tjenester lette etter barna og arbeidet ut fra bruddstykker: kjennetegn, alder og noen få lister som var bevart.

De to siste punktene gjorde letingen til mer enn et teknisk problem. Å føre et barn tilbake flere år senere innebar å ta det fra mennesker det så på som foreldrene sine, og føre det tilbake til mennesker det ikke husket. Avgjørelsene varierte og var ofte smertefulle.

Det totale antallet barn som ble ført bort, blir fortsatt bare anslått, og anslagene spriker mye. En mindre del ble ført tilbake, og mange fikk først vite sannheten om seg selv som voksne, ved en tilfeldighet, gjennom dokumenter eller det slektninger fortalte.

En annen utfordring var at mange av barna allerede bare snakket tysk da de ble funnet. De kunne ikke identifiseres ut fra måten de snakket på eller historiene sine, så man hadde bare fysiske kjennetegn og ufullstendige opptegnelser å sammenligne.