Slik endrer krig barndommen

1. september 1939 begynte Storbritannia å evakuere byene. I løpet av de første dagene dro rundt 800000 skolebarn - med merkelapper på frakkene, uten foreldrene sine, til fremmede familier. Bombingen hadde ennå ikke begynt, og innen januar 1940 var mer enn halvparten av barna tilbake hjemme: Familiene klarte ikke å holde ut adskillelsen.

Anna Freud og Dorothy Burlingham drev en barnehage i London for barn som hadde mistet hjemmet sitt etter flyangrep. Konklusjonen deres, publisert i 1943, var ubehagelig: En bombe skremte barnet mindre enn adskillelse. De som satt gjennom et angrep ved siden av en rolig mor, samlet seg oftere i løpet av noen dager. De som ble sendt et sted uten én eneste eksplosjon, reagerte sterkere og over lengre tid.

Mekanismen er enkel. Et lite barn har ingen egen skala for fare - det henter den fra den voksne: ser på ansiktet, lytter til stemmen, kjenner hendene. Hvis den voksne holder seg rolig, forblir drønnet høyt, men mulig å tåle. Hvis den voksne stivner eller skriker, blir det samme drønnet et bevis på at verden er over.

Tre av fem - fordi krig ikke kan settes opp som et eksperiment. Dette er observatørers opptegnelser, ikke en sammenligning av like grupper: Ved siden av en rolig mor er det oftere et hjem som ikke har mistet noen. Anslagene over følgene varierer med mange ganger mellom studier - fra noen få prosent av barna til halvparten, avhengig av hvem de spurte og hvor mange år senere. Retningen går igjen, størrelsen gjør det ikke.

I tillegg til frykten endrer 3 andre ting seg, og de går igjen fra krig til krig. Leken får et nytt plott: Barn bygger og bomber, begraver dukker, leker kontrollpost - slik bearbeider barnet det det ennå ikke kan sette ord på. Den eldste blir voksen: Passer på de yngre, tolker for foreldrene i et fremmed land, tar avgjørelser for familien. Og planleggingen forsvinner: Spørsmålet «hva skal du bli» mister fotfestet, horisonten krymper til i dag, der alle er i live.

Dette er ikke en dom. De fleste barn som fortsatt har en tilgjengelig voksen, og der deler av rutinene overlever, klarer seg uten langvarige følger. Det som forutsier hvor alvorlig det blir, er ikke hvor høylytt beskytningen er, men mer hverdagslige ting: Dødsfall blant nære, gjentatte flyttinger, en voksen som selv har sluttet å mestre. Krig ødelegger barndommen først og fremst gjennom menneskene den knekker.