Hvorfor faraoen ble regnet som en gud

Modellen forklarer det viktigste. Det ble utført utallige ritualer i landet, og formelt ble alle regnet som faraoens ansvar: Prestene handlet som hans stedfortredere. Én person kunne fysisk ikke være overalt, men ifølge dokumentene var han det.

Dermed fulgte også ansvar. Hvis oversvømmelsen var svak og avlingen dårlig, ble det ikke bare sett på som et spørsmål om været: Man mente at ordenen var blitt forstyrret, og at den som befant seg på det andre trinnet, hadde ansvaret.

Forestillingene endret seg over tid. I tidligere perioder var herskerfiguren nærmere det guddommelige, mens vektleggingen senere ble flyttet til rollen som en guds sønn, som handlet på hans vegne. Det var ingen fullstendig ensartethet gjennom tre tusen år.

Den praktiske hensikten med denne ordningen er lett å se. Den samlet et enormt land uten en permanent hær i hvert område: Makten ble opprettholdt ikke bare med tvang, men også gjennom forestillingen om at dens fravær ville bety at verdensordenen brøt sammen.

Den samme tanken kommer til uttrykk i det sentrale begrepet i egyptisk tenkning: orden, stilt opp mot kaos. Herskerens oppgave var å bevare det første og hindre det andre, og disse begrepene omfattet ritualer, rettsvesen og forsvaret av grensene.

Lignende ordninger fantes også i andre samfunn: herskeren som himmelens sønn, som den salvede eller som en guddoms etterkommer. Detaljene varierte, men funksjonen var den samme - å knytte makt sammen med verdensordenen.