Varmt vann krevde håndarbeid
En bøtte vann veier omtrent 10 kilo og måtte bæres fra en brønn eller elv. For å vaske hele kroppen trengte en voksen flere slike bøtter, og hver av dem måtte varmes opp på ovnen, med ved som noen også måtte hogge og bære. Én vask krevde timevis av andres arbeid, oftest kvinners.
Derfor ble vaskingen delt i to ulike oppgaver. Den daglige vasken av ansikt, hals, hender og føtter foregikk fra en mugge over et vaskefat og krevde mange ganger mindre vann. Å vaske hele kroppen ble en begivenhet: Det måtte planlegges på forhånd, og skjedde ikke hver uke.
Det var skjorten, ikke huden, som skulle være ren
I Europa på 1500- til 1700-tallet ble vann mistenkelig. Etter epidemier ble offentlige bad stengt, og legene gjentok at varmt vann åpnet porene og slapp smitte inn. Renheten flyttet over på undertøyet: En hvit skjorte som ble skiftet ofte, ble sett på som et bevis på et velstelt utseende. Derfra kom også oppmerksomheten på krage og mansjetter, de eneste delene av skjorten som var synlige under kjolen.
Der dampbadet overlevde, som det russiske og finske, beholdt vaskingen sin ukentlige rytme. Den ble ikke opprettholdt av en regel, men av ovnen: Det var sløsing å fyre opp for én person, så alle vasket seg etter tur på samme dag. I Japan fyrte man oftere, men vannet i badekaret ble heller ikke skiftet: Før man steg oppi, vasket alle seg utenfor karet.
Ikke en måling, men en huslig timeplan: På hverdager holdt det med en mugge, på lørdag fyrte man opp badstuen for alle.
Denne dagen var som oftest lørdag, dagen før søndagsgudstjenesten. Men rytmen var ingen lov: I byer med offentlige bad gikk folk for å vaske seg når de hadde anledning, mens et fat med varmt vann kunne dukke opp på soverommet hvilken som helst dag i uken i et hus med tjenestefolk.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Historie → Fortidens hverdagsliv»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Georges Vigarello, «Det rene og det skitne» (1985) - en historie om forestillinger om kroppslig renhet
- Katherine Ashenburg, «Det skitne ved det rene» (2007)