Slik fungerte det
En liste over temaer. Det fantes en liste over det man ikke kunne skrive om. Den var ofte hemmelig, og forfatterne gjettet innholdet ut fra avslagene.
Lesing før utgivelse. Manuskriptet ble sendt til en tjenestemann, som strøk ut deler, krevde omskriving eller forbød det i sin helhet.
Et stempel. Godkjenningen ble bekreftet med en underskrift og et stempel. Uten dem hadde trykkeriet ikke lov til å sette teksten.
Ansvar. Tjenestemannen var selv ansvarlig for det han lot slippe gjennom. Derfor strøk han litt ekstra, for sikkerhets skyld.
Det fjerde trinnet forklarer det viktigste kjennetegnet ved ethvert sensursystem. Straffen for å slippe noe gjennom er alltid strengere enn for å stryke for mye, og derfor vris systemet uunngåelig i retning av å forby selv harmløst innhold.
Herfra kommer også de berømte absurditetene: beskrivelser av været, geografiske navn og omtale av sykdommer ble strøket. Tjenestemannen visste ikke om noe var farlig, og fjernet det fordi han aldri ble straffet for å være forsiktig.
Hva forfatterne gjorde
Svaret ble en egen skrivemåte: å si det du måtte si, slik at det formelt ikke var noe å ta deg på. Handlingen ble lagt til et annet land eller en annen tid, tanken ble lagt i munnen på en negativ rollefigur, og poenget ble gjemt i en fotnote eller i en oversettelse.
Denne teknikken hadde en bieffekt det snakkes mindre om. Leseren blir vant til å lete etter en annen betydning overalt og finner den også der forfatteren ikke mente noe slikt.
Det fantes også en omvei via formatet. En vitenskapelig utgivelse, en barnebok, en oversettelse av en klassiker eller en etatsutgivelse ble kontrollert på en annen og mildere måte, og dermed fant innhold som ikke slapp gjennom i vanlig trykk, veien dit.
Den mest effektive delen av systemet krevde likevel ingen tjenestemann. Forfatteren visste hva som ville bli strøket, og lot derfor være å skrive det fra begynnelsen. Denne indre redigeringen etterlater ingen spor i noe arkiv.
Les resten i Miqo-appen
1 minutt igjen, og til slutt en quiz. Finn den under «Mørk historie → Sensur»
Rett mobilkameraet hit for å åpne App Store eller Google Play.
Kilder
- Forhåndssensur bygde på lister over forbudte temaer og personlig ansvar for sensoren som lot noe slippe gjennom, noe som vridde avgjørelsene i retning av forbud
- forfatterne svarte med indirekte formuleringer og ved å ta i bruk formater med mildere kontroll, mens den mest utbredte effekten regnes for å være forfatternes selvsensur