Hvordan slavehandelen ble en del av økonomien

En reise over Atlanterhavet var lang, og et skip som fraktet varer den ene veien og returnerte tomt, lønte seg dårlig. Systemet som var etablert på 1700-tallet, løste nettopp dette problemet: Det fantes last på hver etappe av reisen.

Fra europeiske havner fraktet man tekstiler, metall, våpen og alkohol, som ble byttet mot mennesker som var tatt til fange inne i Vest-Afrika. Over havet gikk et lasterom fullt av mennesker. Tilbake til Europa kom sukker, tobakk og senere bomull, dyrket av dem som var blitt fraktet over på tidligere reiser.

Hver etappe var en vanlig handelstransaksjon med vanlig bokføring. Det gjorde slavehandelen til en del av økonomien, ikke til dens mørke avkrok: Den trengte ingen særregler, de vanlige reglene var nok.

Rundt reisene vokste det fram en tjenesteindustri. Du kunne tjene penger uten å gå om bord en eneste gang, og det var nettopp slik de fleste deltakerne tjente penger.

Den tydeligste detaljen i mekanismen er forsikringen. Et menneskes død i lasterommet ble ført som tapt last. I 1781 kastet mannskapet på det britiske skipet «Zong» mer enn 100 mennesker over bord, og eierne krevde utbetaling fra forsikringsselskapene. To år senere behandlet en domstol saken som en tvist om last. Omtalen ble et av argumentene til britiske avskaffelsesforkjempere.

Tap ble lagt inn i beregningene på forhånd. Ifølge anslag fra databasen over transatlantiske reiser ble omtrent 12,5 millioner mennesker satt om bord på skip i løpet av hele perioden, mens omtrent 10,7 millioner nådde fram til Amerika. Forskjellen var mennesker som døde underveis, og i regnskapene sto de side om side med ødelagt sukker.

Samtidig ble ansvaret oppløst. Skipsrederen hadde ansvaret for reisen, forsikringsselskapet for risikoen, bankieren for vekselbrevet og fabrikkeieren for råvarene. Ingen hadde hele bildet i hendene, og hver enkelt syntes hans eller hennes del så ut som vanlig arbeid. Historikere diskuterer fortsatt hvor mye denne fortjenesten finansierte den industrielle revolusjonen: Anslagene spriker kraftig.

Hvis du ventet en historie om enkeltstående skurker, viser mekanismen seg å være mer hverdagslig og mer skremmende. Slavehandelen måtte ikke bygges inn i økonomien spesielt, den ble drevet med de samme verktøyene som ble brukt til å frakte tekstiler og korn. Det som måtte avskaffes, var ikke enkeltmenneskers vane, men en hel næring med leverandører, kreditorer og kunder.