Hva gaslighting egentlig er

Navnet kommer fra et skuespill fra 1938. Hver kveld blir lyset i huset svakere, men når kona spør, forsikrer mannen henne om at ingenting har endret seg, og at hun innbiller seg det. Han diskuterer ikke lampene, men synet hennes. Mot slutten av stykket tør hun ikke lenger si høyt det hun ser.

I virkeligheten ser det likedan ut. Du sier: «Du lovet å ringe.» Du får ikke svaret «Nei, det lovet jeg ikke», men «Du finner alltid på ting». Forskjellen er enorm. Det første svaret handler om den kvelden og kan sjekkes. Det andre handler om deg som helhet, og det kan ikke sjekkes.

Se hvor samtalen endte. Den begynte med klokka sju og endte med hva slags person du er. Ingen kommer til å huske klokka sju lenger. Det er dette som er poenget med strategien: ikke å vinne diskusjonen, men å bytte ut temaet - en etterprøvbar hendelse med deg, som ikke kan etterprøves.

Hukommelsen er ikke et arkiv, men en rekonstruksjon. Hver gang du husker den kvelden, setter du den sammen på nytt - av bruddstykker og av det du har hørt om den i etterkant. Psykologen Elizabeth Loftus viste i eksperimenter at hvis en person får presentert en uriktig detalj etter en hendelse, husker noen den senere som ekte.

Derfor spiller det en rolle hvem som sier det. Du vil ikke tro på en fremmed. En nær person vil du tro på: vedkommende var der og hadde like gode forutsetninger for å huske. Hvis personen trygt sier «det skjedde aldri» gang på gang, slutter din versjon å være noe du kan støtte deg på. Du begynner å sjekke virkeligheten mot den andre, ikke mot deg selv.

Helt ærlig: Gaslighting er ikke en diagnose eller en målbar størrelse, men et navn på et atferdsmønster. Mekanismen bak, hukommelsens påvirkelighet, er godt studert. Selve merkelappen er vag: Den brukes om nesten enhver ubehagelig diskusjon. Se ikke på ordet, men på tegnet - en samtale om en hendelse blir jevnlig til en samtale om det er noe galt med deg.