Slik var forsøket lagt opp
I 1961 rekrutterte Yale frivillige gjennom en avisannonse til en «hukommelsesstudie». Det kom vanlige mennesker: selgere, ingeniører og arbeidere. Alle fikk rollen som lærer. De leste opp ordpar og ga eleven elektriske støt ved feil, med høyere spenning hver gang.
Det var 30 brytere, fra 15 volt til 450 volt. Under de siste sto det «Fare: kraftig støt», og under de aller siste sto det bare tre kryss.
Eleven var en skuespiller, og støtene var oppdiktet, men læreren visste ikke det. Bak veggen hørte læreren først protester, så bønner om å få stoppe, og deretter rop om et sykt hjerte. Etter 330 volt ble det stille.
26 av 40 deltakere nådde den siste bryteren - nesten 7 av 10
Fire setninger som avgjorde alt
Forsøkslederen truet ikke, overtalte ikke og lovet ingenting. Han hadde 4 replikker, som han sa i nøyaktig denne rekkefølgen hver gang læreren prøvde å stoppe.
Fortsett, er du snill. med jevn stemme, uten press
Forsøket krever at du fortsetter. ansvaret flyttes over på prosedyren
Det er helt nødvendig at du fortsetter. å nekte begynner å se ut som å ødelegge en felles oppgave
Du har ikke noe annet valg. den siste replikken - etter den ble forsøket stoppet
Ingen av setningene handler om støtet eller eleven. Alle 4 handler om hvem som har ansvaret for det som skjer. Så snart ansvaret ble flyttet over på personen i hvit frakk, ble det lettere å trykke på bryteren.
Det er hovedkonklusjonen fra forsøket. Lydighet skyldes ikke frykt for straff, men en omfordeling av ansvar: Jeg påfører ikke smerte, jeg følger en prosedyre, og den som leder prosedyren, har ansvaret for den.
Vanlige mennesker, som bare gjør jobben sin og ikke føler personlig fiendtlighet, kan bli deltakere i en skremmende, destruktiv prosess.
Det som vanligvis utelates i gjenfortellingene
Forsøket blir ofte gjenfortalt som at «mennesker viste seg å være skurker». Opptakene forteller noe annet. Deltakerne diskuterte, svettet, lo nervøst, reiste seg og krevde at eleven skulle undersøkes - og gikk likevel tilbake til bryteren. Det var vanskelig for dem å adlyde, men de gjorde det.
Det er også viktig at tallet ikke er fast. Da forsøkslederen satt i naborommet og ga instruksjoner på telefon, falt andelen som gikk til slutten flere ganger. Da man la til 2 «kolleger» som nektet å fortsette, stoppet nesten alle etter dem. Situasjonen betydde mer enn personligheten.
Forsøket ble delvis gjentatt i 2009 med etiske begrensninger og ga et sammenlignbart resultat. Kritikken gjelder metoden, utvalget av deltakere og hvordan Milgram rapporterte om variasjonene i forsøket, men selve effekten av lydighet mot autoriteter lar seg gjenskape
I dag ville ingen etikkomité godkjent et slikt forsøk: Deltakerne dro hjem etter flere timer med ekte redsel. Gjentakelser må avsluttes ved 150 volt - akkurat det punktet hvor nesten alle som ikke stoppet, fortsatte helt til slutten.
Hvorfor ble det lettere for folk å trykke på bryteren?
Hva kan hjelpe deg å stå imot et tvilsomt krav?
Kilder
- Stanley Milgram, Yale, 1961-1963. Delvis gjentakelse - Jerry Burger, 2009
Neste i serien «Manipulasjon»
3 artikler i sin helhet på nettstedet, 4 til i appen
