Hva som skjer med kroppen i vektløshet

På jorden kjemper kroppen hele tiden mot at blodet renner nedover. Trykksensorene i halsen tolker det slik: Er det så mye der oppe, er volumet normalt. Hele systemet er kalibrert for en loddrett væskesøyle.

Fjern tyngdekraften - og søylen forsvinner. Omtrent 2 liter væske flytter seg fra beina til brystet og hodet. Ansiktet hovner opp, beina blir merkbart tynnere - astronautene selv kaller det «oppblåst ansikt, fuglebein». I hodet føles det som en lett forkjølelse: tett nese og snøvlete stemme.

Sensorene i brystet og halsen registrerer et overskudd og konkluderer: Det er for mye væske. Nyrene begynner å skille den ut, og de første dagene synker plasmavolumet med omtrent en tidel. Hevelsen går ned, men det er mindre blod i kroppen enn ved starten. Prisen betales ved returen.

Skjelettet er ikke en ferdig konstruksjon, men en byggeplass som aldri stanser. Bein brytes hele tiden ned og bygges opp igjen, og balansen styres av belastning: Der det presser og trekker, bygges det mer. I vektløshet slutter trykket, og beina i hoftene og korsryggen mister omtrent 1 % av tettheten per måned - raskere enn eldre mennesker på jorden mister på et år.

Det samme gjelder musklene: De første som gir etter, er dem som holdt deg oppreist - leggene, ryggen og nakken. Ryggraden retter seg ut uten sammenpressing, du blir noen centimeter høyere, og dette knyttes til ryggsmerter de første ukene av ferden. Derfor trener de på stasjonen rundt 2 timer om dagen - ikke for formen, men for å gi kroppen i hvert fall litt «trykk».

I selve vektløsheten takler kroppen det. Det blir vanskelig når tyngdekraften slås på igjen: Det er mindre blod, blodårene i beina har vent seg av med å trekke seg sammen, og når du prøver å reise deg, faller trykket i hodet - det svartner for øynene. Musklene som holdt kroppsholdningen, er svekket, og det indre øret får igjen et «ned» som det ikke lenger stoler på.

Det finnes også noe som ikke er fullt forklart: Etter lange ferder endres synet hos noen - formen på øyet og synsnerveskiven. Dette knyttes til den samme væsken i hodet, men den nøyaktige mekanismen er fortsatt ukjent.